Skam

Silent topic

Hva handler flykten om?

Flykten fra følelser, inn i rus, selvskading og spiseforstyrrelser?
Er vi mennesker som velger eller har valgt å flykte svake?

NEI!

For min del har det handlet om at jeg ikke har hatt kunnskap og verktøy for å håndtere mine følelser. Også har jeg på grunn av overveldende opplevelser og trygge/utrygge voksne hatt en forsinket sosial utvikling.

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle for å flykte når følelsen av mestring uteblir.
Ingen ønsker å stå alene, men det er det skamfølelsen ofte gjør med oss. Den fører oss vekk fra det som løser den opp, nemlig trygge relasjoner.
Å si «de skumle ordene» til en annen person er ofte ikke så skummelt som det føles i forkant.

Skammen er roten til mine tidligere symptomer, og skam er noe av det jeg har jobbet minst med i terapi (E d mulig?!)
Skammen er stille. Det kreves dyktige terapeuter(neida) for å forstå at selvskading, ukritisk rusing, bulimi og sultestreik kan være et uttrykk for at egenverdet har sagt god natt.

I fremtiden håper jeg symptomer blir så lite vektlagt at det blir mulig å jobbe med ROTÅRSAK. For alle de som trenger hjelp nå og fremover, så håper jeg de blir fanget opp av et system som ser dem og følelsene deres.
Når jeg hadde anoreksi handlet det om MAT. Når jeg hadde bulimi- var det i hvertfall bedre enn om jeg rusa meg. Når jeg rusa meg handlet det om rus. Bare EN! gang når jeg selvskadet meg handlet det om følelser, og den ene gangen la grunnlaget for min heling og bevisstgjøring i forhold til alle symptomutrykk.

Det er en vits egentlig. Jeg er mer redd for å være synlig under maraton nå 18.juni, enn å løpe selve distansen på 42,195 gode km. Skamfølelsen som ikke vil slippe taket, og som kommer hver gang jeg føler meg sett, eller i fokus. Hele bakken svaier. Det føles som å gå på en båt, og synet blir uklart når aktiveringen er på sitt værste.
Ikke rart jeg føler for å trykke på PAUSE.

«Det går over» kan folk dra t gok med!.
Det gjør vondt- OG DET ER HELT OKEI!
En dag vil trykket bli normalisert, men det finnes ingen vei utenom. Ingen snarvei, eller forløsende flukt. Støtt meg (og andre) heller når det gjør vondt.
3 år e lenge å VENTE på at noe skal GÅ OVER. Akkurat nå er det sånn slik det er- hjelp meg heller å finne metoda og håndtere følelsen på og utforsk sammen med meg KA DET HANDLE OM. Ka ska den følelsen lær mæ?

Jeg skal løpe likevel, fordi jeg elsker å løpe. Selv om jeg har inkotinensplager begge veier skal jeg løpe. Plagene er bedre, og jeg har tror på å bli helt bra da noe skyldes PTSD.

For en måned siden da tarmen min tømte seg på trening fikk jeg høre at det er det værste som kan skje et menneske. Haahaa….ja, det var flaut og veldig ubehagelig!
Det værste som kan skje et menneske er det langt ifra da. Hadde jeg vært alene på trening hadde det bare vært å gå i dusjen!

Det er så mange med slike plager som lar være å gjøre det de har lyst til i redsel for hva andre tenker om det. Det er da for faen meg ingen som gjør av seg offentlig med vilje!

Satser på masse regn under maraton i tilfelle vannlating. -Kjæm langt m humor 7h –
Jeg kommer til å reise gjennom hele følelsesspekteret mitt under løpet. Gleder meg masse, veldig spent.
Kampen sitt i hodet.
Omfavn den.
Se utover.

MITT HVORFOR- maraton: Æ spreng maraton fordi æ e takknemlig for at æ kan!
Og æ ønske å få utløp for innestengte følelsa på en konstruktiv måte. Mental trening e mitt nye store interessefelt, og før/under/etter et maraton e d mye læring. Kanskje spesielt med 6mnd med løpetrening, og en skam/angstfølelse som har bitt sæ fast.
Æ E GO NOK….
dæm menneskan som inspirere mæ mæst e folk med overvekt/vældi dårlig form som dukke opp på trening og i løp! Helt rått!
…alle har vi vårt.


Lacrima Sacra 

-Tears from heaven-

Reklamer

Det er bare arr – om å leve med en merkelapp

Hvordan leve med arrene i møte med samfunnet?

Det er det spørsmålet jeg er interessert i nå fordi jeg ikke enda klarer å føle meg bra i møte med andre ukjente mennesker, og det kun på grunn av arrene. Det påvirker mine sosiale relasjoner, jobbrelasjoner og relasjonen til meg selv. Det gjør vondt nå, og jeg ønsker å komme dit jeg var da jeg var trygg på mine arr i møte med andre.
Da jeg jobbet på sykehjem og fikk være slik jeg var. Fikk bare et omsorgsfult spørsmål fra en av beboerne; – Å. du som er så ung!
– Ja, sånn er det.

Det er blitt en trend med plastisk kirurgi og dekke over arrene med tatoveringer.
Jeg får ofte spørsmål om jeg ønsker det, og jeg får tips om salver som kan redusere synligheten.
Jeg forstår at tanken er god, og at de mener å hjelpe.
Men jeg blir inderlig lei meg fordi det indirekte sies at jeg ikke får være som jeg er, og at arrene ikke er akseptable og derfor må reduseres, eller skjules.
For noen er det kanskje god hjelp, men for min del ønsker jeg å akseptere hele meg selv slik som jeg er og ser ut.
Om jeg dekker over arrene mine er det for å please andre, eller så er det for å tilpasse meg samfunnet – og la min skamfølelse over å være meg få vinne.
Det er litt trist at mennesker som har opplevd vonde ting, skal påføre seg mer smerte, og deretter skamme seg enda mer. For videre å gjøre alt mulig for å passe inn i samfunnet igjen…

Hjelper hjelperne selvskadere til å få dårligere selvfølelse, eller gir de selvskadere styrke til å være seg selv og bli komfortable med hele seg?

Jeg siterer lillesøstra mi; Seriøøøøst- DET ER BARE ARR!!!

Helt seriøst det er det.
Jeg har bestemt meg for å ta tattoo- sleeve på den armen jeg ikke har særlig med arr. Den armen andre ønsker å hjelpe meg å bli komfortabel med ved å gjemme den vekk- den skal jeg la være. Den er en del av meg- og den er ikke akkurat fin, og det er helt greit.

I møte med hjelpere- så er det andre personer med utdanning som selv har arr jeg har følt mest trygghet og tillit til, men hvordan blir det når jeg kommer dit hen at jeg skal ha praksis?
Blir jeg bedt om å skjule de da det menes det kan ha en «smitteeffekt»?
Den smitteeffekten selvskading har burde forståes bedre synes jeg, da det er mye som kan løses med god kommunikasjon.

Ærlig talt.
Hvilken følelse hadde du som menneske fått om du gjentatte ganger hadde fått beskjed eller kommando om å skjule en del av utseende ditt, eller en hel kroppsdel? En del du jobber med å godta selv, fordi du vil være fri, som de andre. Hadde det fostret følelser som: annerledes, ikke god nok og kanskje skam?

Vil få folk til å tenke gjennom hvordan de opptrer i møte med selvskadere (også de som er ferdige med selvskadingingen forlengst-). Tenk å være merket for livet. Det er best å bli fri med an gang da- slik at samfunnet, eller uvitenhet og merkelapper ikke får klebre seg fast og bestemme hvordan jeg skal føle om meg selv. Det er egentlig en ekstern greie, og det er sabla sterkt og på tide å bli intern….
Det beste jeg vet er når jeg er fri (eks. går i sommerklær) og folk prater til MEG, uten at arrene blir et hinder eller et tema som fokuseres på. Helt greit med spørsmål, bare det ikke blir meg, eller et hinder for å bli bedre kjent.
– Jeg ser på deg som en klatrer, klatrere er som regel kule folk. Du kan prate om arrene om du vil. Jeg ser du har arr, men for meg er du en klatrer 🙂

Slike møter er gode og hjelper meg å være meg selv akkurat som jeg er.

Arrene er en merkelapp som enda ikke er akseptert i storsamfunnet. Det har blitt mye bedre, men det er fortsatt mye uvitenhet og en del stigma.

Trengte å blåse ut litt: DET ER BARE ARR!

Tankene, følelsene og funksjonen selvskadingen har hatt er et kapittel for seg selv, og når det er over er det bare arr……

Regulering av sterke følelser – skam

Å lære hvordan man kan regulere sterke og ubehagelige følelser er svært viktig for å tåle å være. Bare være, uten å handle destruktivt. På grunn av mine ytre omstendigheter nå, så er det mye gammelt som blir trigget og kommer opp i bevisstheten. (Derfor kan jeg like gjerne kalle det indre omstendigheter).
Det som er litt kult, er at selv om det gjør vondt, så er jeg glad for at disse følelsene kommer nå – fordi da får jeg en mulighet til å jobbe meg gjennom dem.

Hvordan gjør man det da?
Jeg regulerer følelsene mine gjennom musikk.
Meditasjon.
Trening.
Skriving og tegning.
og…ring en venn 🙂

Akkurat nå leser jeg en veldig godt skrevet bok om skam. Skammens spor -avtrykk i identitet og relasjoner-
Det gir meg bedre forståelse for hva jeg står i, og gir meg også bedre kunnskap til å møte andre individer på en bedre måte.
Skammen er litt utfordrende å jobbe seg gjennom, fordi det innebærer språk og noen som skal ta imot ordene. Skriving, utrykk i form av tegning, og noen hjelpepersoner som jeg har tillit til er faktisk nødvendig for denne prosessen – og det har jeg 🙂 #Tillit

Teknikkene fra hjerteakademiet er også hjelpsomme, men de erstatter ikke mennesker.

Dagene brukes nå til å samle mot til å gå videre. Det er tøft å jobbe med seg selv, men det er i mitt tilfelle nødvendig,
og jeg vet det kommer gode opplevelser og bedre følelser ut av det. Det har det faktisk gjort allerede.

Det handler om å møte følelsen for det den er uten å kjempe i mot.
Kjemper man imot vil følelsen vokse, mens den vil være konstant eller minke ved å føle den. Noen ganger kan den også forsvinne ved å bli omfavnet.

Følelser er som skyer- de drifter forbi- og for de som ofte fanger seg selv i en følelse kan det være greit å vite at det vonde går over. Alltid.

Det krever trening, og spesielt hvis man har gått i det samme destruktive mønsteret over flere år….som meg.
Jeg tror det er mulig for alle å få det bedre…..glemmer aldri han psykiateren som sa;
«Du er nødt til å leve et smertefullt liv om du velger å leve….men jeg vet av mange rusmisbrukere som lever et godt liv.»

Om du er pasient og møter et slikt utsagn eller liknende;
Ikke tro på det. Det er basert på uvitenhet og for stort fokus på diagnostikk.

Du kan få det bra uansett hvilket utgangspunkt du har.
❤ ❤ ❤

Lacrima Sacra – Hellige tårer – Overgrep – Er du utsatt eller pårørende?

Tenker du: at det er det INGEN som skal få vite noe om? At det er din feil? Går du rundt med en klump i magen som noen dager kjennes i halsen mens den andre dager kanskje er helt borte?  Hvis du bare går videre og ignorerer denne følelsen så risikerer du å møte den berømte veggen. Desto lenger du holder ut, jo hardere slår det. Faenheller.no

På østmarka;
Har det skjedd mye rart, huff, hehe….latter, galskap, følelser, underholdning, personaltabber……huff
Ei voksen dame løp nedover korridoren og ropte. Det så ut som om hun nettopp hadde sett djevelen eller noe. Jeg satt på kjøkkenet og spiste frokost og latet som om situasjonen ikke påvirket meg. Hun gjemte seg under sengen på rommet sitt og slo av lyset. Akkurat som et lite barn i fosterstilling eller et forskremt dyr. Personalet prøvde å dra henne frem. Jeg mente egentlig ikke å le, men det var en komisk situasjon.

Litt senere kom hun bort på kjøkkenet;
«Unnskyld for bråket, jeg er så redd»
«Hva er det du er så redd for?» Spurte jeg.
«Jeg jobbet som professor, men plutselig en dag ble jeg så redd. Barndommen med overgrep innhentet meg. Du må tro jeg er sprøyte gal, men jeg er bare redd»
«Jeg har også opplevd det, og det blir bedre, jeg lover deg….»
Hun lo mens hun skalv «Jeg trenger skikkelig hjelp, jeg forstår jo at jeg ikke skal gjemme meg under sengen, rope og hyle som et lite barn, men alt blir svart når jeg blir redd og noen ganger glemmer jeg at jeg er her og nå»
Jeg begynner å pirke i maten i det en ny pasient ankommer kjøkkenbordet. Hun ser skikkelig trist og lei ut. Siden vi var innom temaet spurte jeg hva hun jobbet som. Hun nærmest slapp bestikket og sperret opp øynene og sa med en skamfull stemme » Jeg er psykolog»
Okei, jeg spiser frokost med en deprimert psykolog og  en traumatisert professor. Det kan visst skje alle å havne på psykiatrisk, tenker jeg.
Psykologen ser på meg, spør meg om alder osv….og selvfølgelig HVORFOR jeg er her.
Jeg ler, og sier «Jeg vet ikke lenger, regner med det er fordi de mener jeg er psykotisk, rusavhengig, deprimert, angst, spiseforstyrret og har tvangstanker, men årsaken er kun fordi jeg skal i rusbehandling. Den opprinnelige årsaken er enkel, men den prater vi ikke om»
Hun ser ned. Professoren sier det skal ordne seg. Psykologen ser opp igjen og sier hun har en datter på min alder.
Tja, hvorfor ikke hjelpe hverandre? De ansatte er ofte opptatt med møter, rapporter og å kaste søppel allikevel…

Professoren i denne fortellingen hadde gått og fortrengt overgrepene fra barndommen, og jeg vet det finnes flere lignende historier. Hvis du føler det blir for vanskelig å snakke med familie, venner eller kjæreste så ville jeg rådet deg til å ta kontakt med SMISO -Senter mot incest -og seksuelle overgrep-. Du kan ringe dem, eller møte opp på et senter, og hvis du vil være anonym så er det helt greit. De er superflinke til å gi rådgivning og støtte til utsatte og pårørende. Plis ikke tenk ..»men det er så lenge siden, jeg klarer meg» føler du et lite snev av usikkerhet, så gjør noe med det. Mange er redd for psykiatri, barnevern osv…..men er det verdt frykten, angsten og skammen og late som ingenting?

Mamma anmeldte min sak, han fikk 2 år og han ble frikjent etter 1 år…..jeg tror seriøst man kan få større straffer og bøter med å skyte en bjørn eller med å slå en politimann…..latterlig.

Hvis du har havnet i offer-rollen så kan du faktisk velge og tre ut av den.
Forblir du i offer-rollen vil du tiltrekke deg og også være sårbar for nye overgrep.
«Hvorfor meg», «Ikke nå igjen», «Det er synd i meg», «Jeg er svak» eller «Jeg kan aldri bli/få til» er eksempler på hva en i offer-rollen ofte tenker.

Den utsatte føler ofte på massiv skam-og skyldfølelse. Påført skam- snakk den i hjel, tramp på den, rop den ut fordi den er IKKE din.

Hvis du følte du ble opphisset under noen av overgrepene eller tidvis i overgrepet og føler skyld for det, så er det faktisk noe du ikke kan kontrollere. Du kunne vært redd og samtidig kjent at kroppen din ikke reagerte likedan.
(Bare en automatisk tanke) Hvorfor bruker forsvarere i slike saker dette argumentet for å påstå at offeret ville det? Fytti katta, jeg blir kvalm. Kroppen har en egen BIOLOGISK FUNKSJON……og det betyr derfor ingenting i forhold til om offeret var med på det eller ikke.

Det var viktig for meg å si det fordi jeg ikke fikk vite om den sannheten før jeg var 20 år- sånn ca 7 år senere, og det hjalp meg masse i arbeidet mitt med å plassere skylden og skammen på riktig plass…..

og….

Jeg gråt ikke på flere år(!) Det var først i 2011, og spesielt i fjor ballongen min sprakk, og jeg vil sende en takk til alle dem som har vært med på å pirket hull i den 🙂

LACRIMA SACRA – Hellige tårer ❤

Viktigste beskjed: Slapp av, eller så kræsje du!

I dette innlegget vil jeg ta for meg noen av de magiske opplevelsene jeg har vært så heldig og fått ta del i den siste tiden.

– Jeg har pratet i hjel skammen!
– Startet med QiGong
– Startet med EFT Power (fy flaaate hvor effektivt !)
– «Tilfeldigvis» møtte jeg ei klarsynt dame som minnet meg om bestemor og fikk 20min gratis behandling da jeg har infeksjon i foten.

Jeg prøvde å prate i hjel skammen da jeg var på DPS. Det kostet mye mot å samle styrke nok til å fortelle om vanskelige hendelser jeg har vært med på til en person som ikke kjente meg. Jeg ble møtt med stillhet, og stirrende øyne. Ikke en gang «så bra at du klarer å fortelle meg dette» fikk jeg i retur. Jeg kjente bare skammen vokste seg sterkere, fordi jeg enda dømte meg selv for det jeg hadde vært med på.
Da jeg fortalte om liknende hendelser på et webinar med omtrent 30 andre damer, så ville ikke skammen få kloa i meg. Jeg fikk masse tilbakemeldinger, og da stillheten kom så var det akkurat som om jeg fikk vinger. Hodet mitt forventet seg kritikk i en eller annen form, men alle sammen smilte bare, eller Rakel gjorde nå det. «Vi blir stum av beundring, Kine» sa hun. Hele kroppen min som forberedte seg på å gå i forsvarsposisjon fordi den forventet noe negativt, den ble sååå glad. Det var akkurat som om energien min løftet seg mange hakk i et magisk øyeblikk. Jeg sverger på at jeg kunne lettet fra sofaen der og da.
Den store forskjellen lå nok i tilbakemeldingene, og det faktum at jeg ikke trengte å gå i forsvar for en eller annen diagnose. Psykiatri båsen er det jeg selv som har satt meg i, det er på tide å la de tankene fly bort. Hvorfor skal jeg gjøre det så vanskelig for selvfølelsen min å få vokse? Jeg har dømt meg selv lenge nok som et dårligere menneske på grunn av å være psykisk syk. Hva faen var vitsen.

Tusen takk fantastiske gjengen i: Bli din beste venn og sjef<3

QiGong er en treningsform som skal gi bedre fysisk og mental styrke. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det ser litt rart ut, og den første timen da var jeg ikke annet en flau, men nå som jeg har blitt litt bedre kjent med treningsformen går det bedre. Jeg føler allerede den har gitt meg mye. Jeg begynner å føle energien i bevegelsene, og det kan ikke kalles annet en magisk.

EFT-Power (Emotional Freedom Techniques)
Det er en rask og god behandlingsform, som lindrer og frigjør følelser i kroppen.
Også funker den også for (jeg likte at det stod klienter, og ikke pasienter på hjemmesiden til hjerteakademiet) KLIENTER som dissosierer. Konge. Jeg trenger ikke en gang å ha kontroll, selv om underbevisstheten min tror det. Jeg har sjeldent grått inne hos en behandler, fordi kroppen min bare stenger av automatisk. Med EFT-power har jeg fått ut MYE gørr. Jeg kjenner ikke terapeuten så godt enda, og jeg gråt allerede første timen. Sist gang gikk jeg fra å være redd. Hjertet pumpet så hardt at jeg nesten ikke klarte prate. Til å føle meg så trygg og rolig at det var like før jeg sovnet. Hvorfor er dette så lite kjent? Hmm..jeg har såvidt startet og jeg har en følelse av at the-heavy-shit kommer snart for etter forrige time var kroppen min i det jeg kaller «bæbu»-tilstanden. Hendene mine blir blå,kalde og numne. Jeg kommer litt over meg selv, hendene mine henger bare dødt ned og kroppen prøver å forsvinne litt, da må jeg gjøre øvelser for å trygge kroppen min på at det er i orden. Det funker å prate til kroppen! Ha, det hadde jeg aldri trodd….fint jeg slipper å forsvare meg mot å være paranoid schizophren nå om dagen, det hadde vært slitsomt. Når jeg ikke kan være i dialog, så får jeg lage min egen monolog. Prater ikke alle mennesker med seg selv da? Det fungerer bra for bevisstgjøring og ikke minst endring av språket. Når jeg står og sier til speilbildet mitt at «Du ser utrolig bra ut» Så sier ansiktsutrykket mitt en ting, kroppen noe annet og tankene en tredje ting….

Jeg har jo fått en kommentar på at jeg er litt tredimensjonal…hehe, tja…

Nå på fredag drar jeg på urkraft-kurs. Jeg har fått vite at vi skal bruke stemmen veldig mye, og jeg kjenner jeg begynner å bli ganske nervøs. Jeg er redd for å bruke stemmen min, og sangstemme eier jeg ikke. Jaja, hva er det værste som kan skje? jeg kommer i fokus når jeg gir lyd fra meg. Hva hvis stemmen sprekker, eller det bare kommer ingenting? ÅÅÅ, det verste som kan skje er nok at jeg kan komme til å føle meg FLAU da jeg er litt sjenert. Det er på tide at jeg utfordrer meg selv….jeg har alver i magen. Pust rolig og gled deg Kine. Det blir mye latter. Note to self: Ikke ta noen ting personlig…! Wish me luck….

Healer- dama jeg tilfeldigvis møtte på i går fortalte meg mye (også fremtid :)…) Hvis dere tenker det er bare bullshit hva hun sa, så ok, men forklar meg i tilfelle hvordan 4 vilt forskjellige mennesker kan komme med noen av de samme beskjedene!?!
Den viktigste beskjeden var å tillate meg selv å roe ned, ikke stresse og ha tillit til at det som skjer det skal skje. (fremtiden vil jeg holde for meg selv..)

Det som skal skje på urkraft-kurs, det skjer…..blir jeg flau, får lættis og ruller foran alle de andre fordi det bare skjer…huff, ja det blir i tilfelle gøy for flere enn meg…

Jeg tegnet en tegning første dagen i rusbehandling på Sigma nord hvor jeg skrev: Why so SERIOUS?

Seriøst….SLÆPP DÆ LAUS.

Mulig jeg må ankomme kurset med krykker også. Snakk om å bli satt i fokus, jeg kan ikke bruke krykker en gang og krykker og koffert går ikke. Hmmpf….HJELP, nei vent. Det Løser sig, det gjør det alltid…!

Måtte bare sette ord på frykten som i fremtiden vil bli min styrke =) det er godt å trøste seg med det i det minste….

romvesener09a