selvskading

Det er bare arr – om å leve med en merkelapp

Hvordan leve med arrene i møte med samfunnet?

Det er det spørsmålet jeg er interessert i nå fordi jeg ikke enda klarer å føle meg bra i møte med andre ukjente mennesker, og det kun på grunn av arrene. Det påvirker mine sosiale relasjoner, jobbrelasjoner og relasjonen til meg selv. Det gjør vondt nå, og jeg ønsker å komme dit jeg var da jeg var trygg på mine arr i møte med andre.
Da jeg jobbet på sykehjem og fikk være slik jeg var. Fikk bare et omsorgsfult spørsmål fra en av beboerne; – Å. du som er så ung!
– Ja, sånn er det.

Det er blitt en trend med plastisk kirurgi og dekke over arrene med tatoveringer.
Jeg får ofte spørsmål om jeg ønsker det, og jeg får tips om salver som kan redusere synligheten.
Jeg forstår at tanken er god, og at de mener å hjelpe.
Men jeg blir inderlig lei meg fordi det indirekte sies at jeg ikke får være som jeg er, og at arrene ikke er akseptable og derfor må reduseres, eller skjules.
For noen er det kanskje god hjelp, men for min del ønsker jeg å akseptere hele meg selv slik som jeg er og ser ut.
Om jeg dekker over arrene mine er det for å please andre, eller så er det for å tilpasse meg samfunnet – og la min skamfølelse over å være meg få vinne.
Det er litt trist at mennesker som har opplevd vonde ting, skal påføre seg mer smerte, og deretter skamme seg enda mer. For videre å gjøre alt mulig for å passe inn i samfunnet igjen…

Hjelper hjelperne selvskadere til å få dårligere selvfølelse, eller gir de selvskadere styrke til å være seg selv og bli komfortable med hele seg?

Jeg siterer lillesøstra mi; Seriøøøøst- DET ER BARE ARR!!!

Helt seriøst det er det.
Jeg har bestemt meg for å ta tattoo- sleeve på den armen jeg ikke har særlig med arr. Den armen andre ønsker å hjelpe meg å bli komfortabel med ved å gjemme den vekk- den skal jeg la være. Den er en del av meg- og den er ikke akkurat fin, og det er helt greit.

I møte med hjelpere- så er det andre personer med utdanning som selv har arr jeg har følt mest trygghet og tillit til, men hvordan blir det når jeg kommer dit hen at jeg skal ha praksis?
Blir jeg bedt om å skjule de da det menes det kan ha en «smitteeffekt»?
Den smitteeffekten selvskading har burde forståes bedre synes jeg, da det er mye som kan løses med god kommunikasjon.

Ærlig talt.
Hvilken følelse hadde du som menneske fått om du gjentatte ganger hadde fått beskjed eller kommando om å skjule en del av utseende ditt, eller en hel kroppsdel? En del du jobber med å godta selv, fordi du vil være fri, som de andre. Hadde det fostret følelser som: annerledes, ikke god nok og kanskje skam?

Vil få folk til å tenke gjennom hvordan de opptrer i møte med selvskadere (også de som er ferdige med selvskadingingen forlengst-). Tenk å være merket for livet. Det er best å bli fri med an gang da- slik at samfunnet, eller uvitenhet og merkelapper ikke får klebre seg fast og bestemme hvordan jeg skal føle om meg selv. Det er egentlig en ekstern greie, og det er sabla sterkt og på tide å bli intern….
Det beste jeg vet er når jeg er fri (eks. går i sommerklær) og folk prater til MEG, uten at arrene blir et hinder eller et tema som fokuseres på. Helt greit med spørsmål, bare det ikke blir meg, eller et hinder for å bli bedre kjent.
– Jeg ser på deg som en klatrer, klatrere er som regel kule folk. Du kan prate om arrene om du vil. Jeg ser du har arr, men for meg er du en klatrer 🙂

Slike møter er gode og hjelper meg å være meg selv akkurat som jeg er.

Arrene er en merkelapp som enda ikke er akseptert i storsamfunnet. Det har blitt mye bedre, men det er fortsatt mye uvitenhet og en del stigma.

Trengte å blåse ut litt: DET ER BARE ARR!

Tankene, følelsene og funksjonen selvskadingen har hatt er et kapittel for seg selv, og når det er over er det bare arr……

Advertisements

Selvskading…hva er det egentlig?

Det står mye om selvskading på nettet. Det er ikke alt som er like bra… Det som står på denne siden gir veldig bra og korrekt info  ://www.sentermotincest.no/Selvskading/

Jeg vil skrive ut i fra eget hode, for det spesialistene sier er ikke annet enn hva de tror selvskadingens funksjon er. Jeg skriver om meg og hvilken funksjon selvskadingen har hatt for meg. Ingen selvskadere er like, så det som har vært en sannhet for meg trenger ikke være det for deg.

Selvskading er en slags kommunikasjonsform og et uttrykk for indre smerte. Arrene er ord og følelser som ikke har blitt uttrykt på en sunn måte. 

Da jeg startet selvskadingen som 13-åring var det en måte å overleve på slik jeg ser det. Jeg ble utsatt for overgrep og som så mange andre offer rettet jeg skyld og skam mot meg selv. Jeg skadet meg selv for å fjerne meg fra disse følelsene. Det som skjedde var at de forsvant der og da, men kom sterkere tilbake. Og da var jeg i en negativ spiral.

Selvskadingen hadde en dobbeltfunksjon:
– Bli sett og hørt slik at overgrepene kunne bli stoppet / å gjemme meg.

Hvordan kan arr som er så synlige være et utrykk for å gjemme seg?
En plass måtte de negative følelsene få utløp. Jeg hadde ikke klart å ta på meg masken og skjule det vonde ellers. Samtidig som det var viktig å bli oppdaget så var det viktigst å holde det skjult.

Andre funksjoner selvskadingen har hatt:
– Gjenvinne kontroll – for å kunne trøste meg selv (etterpå) – for å føle – for ikke å føle – for komme inn i kroppen min igjen -som straff – for å orke å leve- som en flukt.

Når uvitende mennesker påstår at selvskading kun er et selvhat, så er det bare en liten del av sannheten.
Det startet som en måte å overleve på egentlig, men da jeg ble avhengig av kuttene og fortsatte med det senere i livet var det bare skadelig. 

Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg har stripset meg selv med sportsteip, surret teip rundt hånden og lagt et svettebånd over.  Det var utfordrende å skule kuttene på idrettslinja….

Hvorfor valgte jeg å skade meg?
Jeg vil trekke frem de gangene jeg har skadet meg uten å selv ville det. Jeg vet i dag at jeg valgte det, men de gangene det ble svart og jeg kom til meg selv med dype kutt, da var det som om noen andre hadde gjort det. Jeg ble redd meg selv.
Lite givende var det at legen på Østmarka sa at jeg hadde FULL kontroll. Jeg ble så sint av å ikke bli hørt at det ble svart igjen – og nye kutt. SINNE har vært en utfordring for meg, jeg skjønte ikke engang at det var sinne jeg følte den gang.

Det har hjulpet meg veldig mye å si høyt hva jeg føler.

Å bli sydd uten bedøvelse er ikke hva en selvskader trenger for å slutte! Vi trenger å bli behandlet som enhver annen person.
Jeg ble sydd uten bedøvelse mens jeg hadde med meg en person fra helsesektoren. Det var forferdelig, den fysiske smerten var ikke verst her heller, men den psykiske. Jeg håpet på at noen skulle stoppe henne i å sy meg uten bedøvelse, men da ingen gjorde det startet den destruktive delen av meg : Du fortjener det, ikke vis at du har vondt osv….jeg kuttet meg verre etterpå fordi jeg følte meg tråkket på. Legen sa – Du tåler jo smerte, og – det der var ikke ille:
Utsagn som omhandler størrelse og alvorlighetsgrad på kuttet bør ikke forekomme. Det gir heller ingen mening fordi et kutt er ille nok uavhengig av alvorlighetsgrad. Kuttet bør heller ikke få være det som forteller om pasienten får hjelp eller ikke.

Nå er det tre år siden jeg har kuttet meg over en lengre periode. Jeg hadde et lite tilbakefall i rusbehandling for ett år siden, men jeg stoppet. En av damene som jobbet der – hun med englekortene 🙂 – spurte meg hvorfor jeg kuttet meg selv? Og videre spurte jeg meg selv: Hva vil jeg?

Jeg går i t-shirt og shorts i sommervarmen fordi jeg ikke ønsker at skammen skal få styre meg. Jeg vil være den jeg var FØR det vonde startet.  Det er den eneste hensikten jeg har. JEG ER IKKE FARLIG.
Gjør som de to eldre damene jeg møtte på bussen i forrige uke, SMIL til meg. Jeg synes det er litt vondt at folk unngår meg og dømmer meg før de blir kjent med meg. Jeg har testet ut dette med å møte nye mennesker med å vise arrene mine, eller å vise dem frem etter en stund. Dessverre er det lettere å bli kjent med andre ved å skjule en del av meg til å begynne med.

Her er en frase jeg ofte har fått hørt:
-Du? Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at du var en selvskader. Du virker som om du er verdens lykkeligste jente…

Bilde

 

Anoreksi – jeg er fri!

 

Mamma hadde slitt lenge med å få meg innlagt. Et kriterium som gjorde at denne prosessen gikk tregere var BMI- body mass index. Legene tenkte det var innenfor normalen da tallene sa det.  Jeg har tung benbygning og er atletisk bygd derfor hadde jeg masse muskler å sulte vekk i utgangspunktet. Jeg måtte bli alvorlig undervektig på BMI skalaen før jeg fikk hjelp. Da var jeg nesten død.
Etter innleggelsen fikk jeg lov til å sulte meg i 14 dager til! før jeg ble tvangsforet med sonde.
En spiseforstyrrelse bør ikke få lov til å bli dødelig!….det er noe feil i systemet hvis det er tilfelle.
Og hvorfor var det første dere gjorde å gi meg medisiner? Å være en forsøkskanin for medisinering i psykiatrien har ødelagt mye for meg, men jeg er en overlever så nå sitter jeg i stedet med kunnskap.

Ville du gitt barnet ditt på 14 år fontex antideprissiva uten å sikkert vite langtidsvirkningene? Neppe….

Tegnet av meg 2mnd før innleggelse og møte med psykiatrien juli 2005:

Lite visste jeg da av alt jeg skulle oppleve der i flere omganger på forskjellige steder. Mye på godt, men mest på vondt…

LOST IN STARVATION

Bilde

Av og til kan bilder si mer enn tusen ord….Jeg prøvde å tegne hvordan jeg følte meg. Hvor smerten kjentes verst.

Anoreksi er som en intens stemme (tanke) i hodet som forteller deg LØGN etter LØGN. Sykdommen var min VENN og VERSTE FIENDE.  Den er SLU,  jeg trodde jeg hadde vunnet over den etter første sykdomsperiode som 13 åring. Som 18 åring slo den meg ned igjen…og i fjor hadde den makt over meg.

Hvordan kan jeg slette monsteret for godt?…I grunn tror jeg det er enkelt: JEG AKSEPTERER MEG SELV FULLT OG HELT.

FORTID er og forblir fortid.

Jeg velger meg en FRISK fremtid fordi JEG FORTJENER DET.

Noen tilbakeblikk fra BUP på Lianvatnet.

Jeg hadde hatt sonde i ca.6 mnd og var veldig klar for å få slangen fjernet, og var ivrig etter å få starte med friidretten igjen.
Allerede 4 mnd. etter dette bildet deltok jeg på et stevne. Utrolig nok perset jeg med 1,5 meter i kule!

Bilde

Bilde

 Hjemme på permisjon julen 2006:

Her hadde jeg fått næring gjennom sonde i 6mnd og gått opp ca 10kg. Heldigvis har jeg ingen bilder fra den verste tiden. Det er sant det som sies om anoreksi….jeg så ikke hvor ille det sto til selv.

Min selvskadingsproblematikk har vært ille. De verste periodene var da rus og spiseproblematikken gikk sammen. Å ta intox på intox med en sulteforet kropp…. NOT GOOD.  Jeg har aldri kuttet meg selv i ruset tilstand – heldigvis.
Ville jeg dø? NEI! Det er 4 ganger jeg har prøvd suicid….De 30-50? øvrige intox har vært en måte å få pause fra smerte på, skade meg selv og en flukt.

Hadde jeg blitt HØRT hadde ikke suicidtankene blitt omgjort til handling….

 

Bilde

Jeg skal skrive et innlegg om selvskading snart for jeg vet det er noe som kan være vanskelig å forstå.
Er jeg bare GAL?
EMO?
Oppmerksomhetssyk?

Nei! Jeg hadde det vondt og visste ikke hvordan jeg skulle takle følelsene mine. Jeg straffet meg selv for noe fortiden gjorde.

Jeg møtte ei jente på Østmarka en gang, ei skikkelig vakker ung jente. Hun sa i fra om at «NÅ tar jeg LIVET MITT». De som var på jobb sa at det var greit at hun gjorde det og låste henne ut.
Noen timer senere ble hun funnet død utenfor området… Er det greit at behandlere skal ta diagnosehåndboka så BOKSTAVELIG? Overse og avvise ord og handling gjort i affekt, spesielt av en emosjonelt ustabil….

Det er ofte ord sagt på impuls som skjuler sannheten. 

NÅ om dagen jobber jeg mot å bli min beste VENN og SJEF.
– også har jeg blitt HEL igjen. Barnet i meg er nå integrert i meg, jeg er ikke lenger sterk/svak. Jeg er MEG –

BEAUTY FROM PAIN: https://www.youtube.com/watch?v=o1gAyqoGVow&list=RDo1gAyqoGVow#t=263

TOGETHER WE’LL MAKE IT THROUGH SOMEHOW