seksuelle overgrep

Lacrima Sacra – Hellige tårer – Overgrep – Er du utsatt eller pårørende?

Tenker du: at det er det INGEN som skal få vite noe om? At det er din feil? Går du rundt med en klump i magen som noen dager kjennes i halsen mens den andre dager kanskje er helt borte?  Hvis du bare går videre og ignorerer denne følelsen så risikerer du å møte den berømte veggen. Desto lenger du holder ut, jo hardere slår det. Faenheller.no

På østmarka;
Har det skjedd mye rart, huff, hehe….latter, galskap, følelser, underholdning, personaltabber……huff
Ei voksen dame løp nedover korridoren og ropte. Det så ut som om hun nettopp hadde sett djevelen eller noe. Jeg satt på kjøkkenet og spiste frokost og latet som om situasjonen ikke påvirket meg. Hun gjemte seg under sengen på rommet sitt og slo av lyset. Akkurat som et lite barn i fosterstilling eller et forskremt dyr. Personalet prøvde å dra henne frem. Jeg mente egentlig ikke å le, men det var en komisk situasjon.

Litt senere kom hun bort på kjøkkenet;
«Unnskyld for bråket, jeg er så redd»
«Hva er det du er så redd for?» Spurte jeg.
«Jeg jobbet som professor, men plutselig en dag ble jeg så redd. Barndommen med overgrep innhentet meg. Du må tro jeg er sprøyte gal, men jeg er bare redd»
«Jeg har også opplevd det, og det blir bedre, jeg lover deg….»
Hun lo mens hun skalv «Jeg trenger skikkelig hjelp, jeg forstår jo at jeg ikke skal gjemme meg under sengen, rope og hyle som et lite barn, men alt blir svart når jeg blir redd og noen ganger glemmer jeg at jeg er her og nå»
Jeg begynner å pirke i maten i det en ny pasient ankommer kjøkkenbordet. Hun ser skikkelig trist og lei ut. Siden vi var innom temaet spurte jeg hva hun jobbet som. Hun nærmest slapp bestikket og sperret opp øynene og sa med en skamfull stemme » Jeg er psykolog»
Okei, jeg spiser frokost med en deprimert psykolog og  en traumatisert professor. Det kan visst skje alle å havne på psykiatrisk, tenker jeg.
Psykologen ser på meg, spør meg om alder osv….og selvfølgelig HVORFOR jeg er her.
Jeg ler, og sier «Jeg vet ikke lenger, regner med det er fordi de mener jeg er psykotisk, rusavhengig, deprimert, angst, spiseforstyrret og har tvangstanker, men årsaken er kun fordi jeg skal i rusbehandling. Den opprinnelige årsaken er enkel, men den prater vi ikke om»
Hun ser ned. Professoren sier det skal ordne seg. Psykologen ser opp igjen og sier hun har en datter på min alder.
Tja, hvorfor ikke hjelpe hverandre? De ansatte er ofte opptatt med møter, rapporter og å kaste søppel allikevel…

Professoren i denne fortellingen hadde gått og fortrengt overgrepene fra barndommen, og jeg vet det finnes flere lignende historier. Hvis du føler det blir for vanskelig å snakke med familie, venner eller kjæreste så ville jeg rådet deg til å ta kontakt med SMISO -Senter mot incest -og seksuelle overgrep-. Du kan ringe dem, eller møte opp på et senter, og hvis du vil være anonym så er det helt greit. De er superflinke til å gi rådgivning og støtte til utsatte og pårørende. Plis ikke tenk ..»men det er så lenge siden, jeg klarer meg» føler du et lite snev av usikkerhet, så gjør noe med det. Mange er redd for psykiatri, barnevern osv…..men er det verdt frykten, angsten og skammen og late som ingenting?

Mamma anmeldte min sak, han fikk 2 år og han ble frikjent etter 1 år…..jeg tror seriøst man kan få større straffer og bøter med å skyte en bjørn eller med å slå en politimann…..latterlig.

Hvis du har havnet i offer-rollen så kan du faktisk velge og tre ut av den.
Forblir du i offer-rollen vil du tiltrekke deg og også være sårbar for nye overgrep.
«Hvorfor meg», «Ikke nå igjen», «Det er synd i meg», «Jeg er svak» eller «Jeg kan aldri bli/få til» er eksempler på hva en i offer-rollen ofte tenker.

Den utsatte føler ofte på massiv skam-og skyldfølelse. Påført skam- snakk den i hjel, tramp på den, rop den ut fordi den er IKKE din.

Hvis du følte du ble opphisset under noen av overgrepene eller tidvis i overgrepet og føler skyld for det, så er det faktisk noe du ikke kan kontrollere. Du kunne vært redd og samtidig kjent at kroppen din ikke reagerte likedan.
(Bare en automatisk tanke) Hvorfor bruker forsvarere i slike saker dette argumentet for å påstå at offeret ville det? Fytti katta, jeg blir kvalm. Kroppen har en egen BIOLOGISK FUNKSJON……og det betyr derfor ingenting i forhold til om offeret var med på det eller ikke.

Det var viktig for meg å si det fordi jeg ikke fikk vite om den sannheten før jeg var 20 år- sånn ca 7 år senere, og det hjalp meg masse i arbeidet mitt med å plassere skylden og skammen på riktig plass…..

og….

Jeg gråt ikke på flere år(!) Det var først i 2011, og spesielt i fjor ballongen min sprakk, og jeg vil sende en takk til alle dem som har vært med på å pirket hull i den 🙂

LACRIMA SACRA – Hellige tårer ❤