Nidaros DPS

Hva kan forhindre et selvmordsforsøk- og hvorfor skjer de fleste suicid i psykiatrien?

Det er enkelt å forstå, synes jeg.

Det er fordi jeg har vært der og prøvd på akkurat det- flere ganger og jeg har blitt møtt på forskjellige måter. Med hånden på hjertet: jeg forstår at mange velger å gi opp i psykiatrien, og fordi jeg føler at jeg gjør det så ønsker jeg å beskrive mitt siste suicid forsøk 16.11.2013 (!) Og jeg håper virkelig at noen der ute som jobber med mennesker i krise, at det kan være til hjelp for å møte personen på best mulig måte. Jeg vil på slutten av innlegget også komme med en oppgave-liste til den som har suicidtanker. Det ikke noen spøk. Hvis du går med slike tanker bør du snakke med noen snarest, fordi du vet ikke når de blir til virkelighet, og desto lengre du spinner på dem desto hardere slår de deg ned i et svakt øyeblikk.

15.11.2013:
Jeg er på Nidaros DPS og har vært her i 2 uker etter 6 mnd i rusbehandling utenfor Harstad. Der isolerte jeg meg mye etterhvert fordi jeg følte så mye skam, og jeg rotet meg ned i spiseforstyrrelsen. Det knitret i hodet, og jeg fikk mer angst. Noe av angsten var relatert til traumer, noe til rus, og noe til spiseforstyrrelsen. På det værste lå jeg 14 dager alene på rommet mitt og nektet og gå ut av sengen.  Da jeg ankom Trondheim var det som om tankene hadde bygget seg opp og slått meg i hodet. Jeg hadde ikke vurdert suicid i rusbehandling, eller hadde jeg?
Jeg svarte ærlig på at jeg hadde suicid tanker, og med mine tidligere forsøk så skjønte de nok at risikoen for meg var høyere. Jeg prøvde å inngå et kompromiss med dem, men det var det ingen vits i. Jeg prøvde å forklare, noen latet som om de forsto, de andre sa bare utsagn som «Det er ditt valg om du vil leve eller dø». Jeg svarte «Selvfølgelig vet jeg det, men dere skjønner ikke hva jeg har vært igjennom»
De mente at tid kunne få dem til å forstå, men jeg hadde levd i smerte i 6 mnd, jeg var virkelig redd meg selv. Jeg hadde ikke planlagt at jeg plutselig skulle få lyst til å dø og føle meg på vippepunktet til å gjøre det. Jeg var redd, også fikk jeg bare høre at det var greit liksom….

Jeg skammet meg over å si ifra fordi jeg forsto at jeg ble behandlet ut ifra en gammel diagnose som ble satt på meg: Borderline- og i følge den betydde mitt utsagn kun et rop om hjelp eller en slags søken etter oppmerksomhet.

På kvelden sier jeg at jeg drar til ei venninne for å overnatte. «Du har ikke tenkt å ta livet ditt vel?». Jeg fryser innvendig, men beholder masken og svarer smilende «Nei, selvfølgelig IKKE»

Jeg drar på jernbanen og kjøper billett til Oslo. Mens jeg venter spiser jeg, og kaster opp. Jeg går på noen kort som jeg oppfattet som et slags tegn på at nå velger du rus, død, eller livet.

På toget ringer jeg DPS og forteller hvor jeg skal. Damen forsøker å få meg til å endre mening- gå av toget på Oppdal.  Jeg sier «men dere vil ikke høre på hva jeg sier, jeg kan ikke leve slik» Hun svarer vi kan prate mer om det og diskutere saken når jeg kommer tilbake, men med mine gamle møter med psykiatrien så skjønte jeg der og da at det ikke var noen vits i.

16.11.2013:
Jeg går av toget i Oslo tidlig på morgenen. Gamle minner strømmer på og jeg føler meg redd. Jeg møter en narkoman utenfor Oslo S og kjøper meg 3 sterk xanax (benzopiazepin). Jeg tar en med det samme, en skyter jeg i åra og den tredje sparer jeg.

Psykologen ringer. Hvor er du nå Kine?
-Jeg er i Oslo. Inni meg gikk diskusjonen konstant, og jeg var nære på og ta toget tilbake, men da hun ikke ville møte meg med å lette smerten jeg bar på fysisk, så var valget enkelt å ta.
– Kan du ta toget tilbake kl10?
– Vet ikke, men jeg skal forsøke…. Jeg prøvde å få henne til å tro at jeg var psykotisk da jeg egentlig ikke ønsket å ta på meg ansvaret for det valget jeg var i ferd med å ta.

Videre går jeg mot sprøyterommet hvor jeg møter ei dame jeg var med da jeg ruset meg en periode i oslo. Hun var blitt skikkelig tynn. Jeg har begynt å deale heroin, nå sier hun- og kjæresten min må sette sprøytene på meg nå fordi jeg har ikke blodårer igjen. Jeg fikk vondt inni meg, den pene dama. Hadde hun lagt an på meg ville jeg lett blitt sammen med henne da jeg var i oslo året før. Jeg kjøper av henne heroin. -Kommer du på natthjemmet i kveld? Jeg grøsser, da velger jeg rus og jeg er redd den plassen. – Nei, men take care da sier jeg før jeg runder hjørnet til hotellet.  Der tråkker jeg nesten på en død fugl i snøen og tenker – nå dør jeg snart, jeg vil ikke, men jeg vil.

På hotellrommet føler jeg det litt som jeg har følt det i psykose. Det var noen der, men jeg så ingen.
Jeg kokte opp stoffet og la en liten klump til side slik at de som fant meg skulle skjønne hvorfor jeg var bevisstløs/død.  Lukten av stoffet, stikket og følelsen etterpå. Jeg ble nummen i hele kroppen og jeg tror ikke jeg var bevisst så lenge. For sikkerhets skyld så la jeg meg i stabilt sideleie- sist av alt ønsket jeg å dø av min egen oppkast.

X- antall timer senere bråvåkner jeg. Jeg hører ikke så mye og er fortsatt nummen, men jeg hoster blod. Overlevelsesinstiktet (ironisk nok) slår inn og jeg ringer etter hjelp. Jeg greide å føle meg flau da de bar meg ut i båre gjennom resepsjonen.

Ambulansefolkene sa noe om et eller annet, så ble jeg borte igjen.

På sykehuset blir smerten verre desto mer jeg våkner. Jeg har fått en svær kul på hoften- sikkert fordi jeg hadde ligget i samme stilling så lenge. Legen kommer bort til meg og sier det er alvorlig- at jeg har oppkast i den ene lungen. Inni meg tenker jeg, er det virkelig mulig å gjøre seg selv vondt? Det er verre enn før suicidforsøket. Jeg var IKKE glad for å våkne. Jeg skammet meg, for noe av det vanskeligste med suicid var å velge å dra fra de jeg var glad i- familien min. Og nå var jeg liksom ikke glad nok i dem og velge å bli. «Det er ikke mulig, jeg skulle vært død»

Jeg lå i den samme sengen i en uke, og hadde noen timer med gå-trening i gåstol.

Da jeg kom tilbake til DPS i Trondheim (Jeg tok toget alene) så fikk jeg fortsatt gå som jeg ville, selv om jeg ville dø (sa det ikke). Jeg følte meg presset til å være med å trene da det var en del av fellesprogrammet. Men jeg hadde lungebetennelse og hadde nok med å eksistere…..De sa jeg burde gjøre noe, så jeg gikk ut bare for å slippe mas.
Jeg kjøpte to bøker. Den ene bladde jeg i da jeg skulle legge meg: For de som tar selvmord i dette liv, så må oppgaven løses på nytt i neste liv. De rykker tilbake til start.
Jeg begynner å le, så gråter jeg, så ler jeg igjen: Er det mulig! næhææii….nå kan jeg ikke dø! Faen jeg MÅ leve….
Jeg følte det traff noe inni meg, jeg trodde på det.

Da jeg startet hos kinesiolog uken etterpå spurte hun meg: Vil du leve?
Jeg nølte….men tenkte at jeg betalte såpass mye for timen at det hadde vært dumt av meg å betale for så og velge å dø….
– Ja, okei da….JA.

Oppgave liste: (forebygg-suicid)
1) Skriv ned 4 positive ting om deg selv hver dag
2) Skriv ned 4 positive ting om livet hver dag
3)Skriv ned suicidtankene dine/ fortell om den til noen som tar det alvorlig
4)Hvis du tror verden hadde blitt bedre uten deg- spør noen om de kan se noe positivt med deg fordi du føler deg verdiløs
5)Føler du deg alene? Kanskje du kan låne/kjøpe et kjæledyr….
6)Hvis du ikke synes noenting er gøy lengre…skriv ned hva du synes var gøy før…
7)Smaker maten ingenting…..skriv ned og forestill deg smaken av yndlingsmaten din
8)Har psykiatrien gitt deg opp? Ikke gi deg selv opp, de forandrer ingenting om du er død, de føler ikke «straffen» heller.
9)Det finnes mange veier ut fra angst, smerte og ensomhet. Ikke la døden bli valget før du har prøvd ALT.-og litt til.-og litt til.
10)Ingen som forstår deg? skriv, syng, tegn……finn et utløp for det. Det finnes alltid noen som forstår…..kanskje møter du ikke dem før om litt?
11)Hvis DU kunne bestemme hvordan livet ditt skulle vært: på alle områder- hvordan skulle du ønske det hadde vært? -skriv
12)Alle har drømmer- du som er suicid også- skriv dem ned….
13)Musikk- hør på musikk som gleder deg og pliiis ikke depressive sanger som ønsker å dø osv….
14)Trekk et englekort/visdomskort om dagen (det hjalp meg masse, selv om psykiatrien var skeptiske da)
15)Still deg foran speilet og se deg dypt inn i øynene så sier du – Jeg er supermann(woman)- :o) ( jeg måtte ihvertfall smile litt…)

Grunnen til at så mage tar livet sitt i psykiatrien er flere. En faktor er at de nærmeste er på avstand, og det er ofte dem som holder den suicide i live for å si det slik. En annen er måten man blir møtt på og fulgt opp på.  Jeg fikk beskjed om på østmarka i 09″Du kan bare gå, men det var hyggelig og hilse på ei jente med så høy selvmordsrisiko som deg!» Det var etter et suicid, og jeg var knapt på beina igjen etter det….

Jeg stiller mange spørsmålstegn….skal et liv være basert på flaks, at man må være heldig for å møte en flink/profesjonell behandler?

Reklamer