Motivasjon

Veien blir til mens man går…

Nå har jeg ikke skrevet på bloggen på en god stund, fordi jeg begynte å bli usikker på hvilke prosesser, og på hvilken måte jeg ville dele det jeg gjør med andre.
Tilbake til mitt hvorfor:
– Jeg skriver om mine prosesser på veien tilbake til en verdig og meningsfylt hverdag fri fra «psykiske lidelser» Jeg har uttrykket i hermetegn fordi jeg føler det handler mer om følelser, negative tanker og nevrobiologiske forsvarsmekanismer. «Lidelse» høres så vondt og varig ut i forhold….
– Det kan tenkes andre finner hjelp til selvhjelp, eller håp i noe av det jeg skriver.
-Bloggen gir meg skrivetrening og trening i å reflektere, og kommunisere. Den hjelper meg…
-Den motiverer meg til bokprosjektet mitt….det er en gøy prosess det!

«Veien blir til mens man går»

Det er det mange som har sagt til meg det siste året, og det er kanskje først nå jeg skjønner noe av essensen i det uttrykket.

Jeg som liker forutsigbarhet, og vil vite om alle utfordringene på veien før jeg møter dem.

Jeg ville ha alt klart fordi jeg trodde jeg trengte den kontrollen…
Jeg trodde det, frem til i dag. DET er en god følelse å slippe kontrollen……hahaha. Hadde jeg ikke forestilt meg det var.

Når jeg flyttet til Tromsø, søkte jeg voksenopplæring, men endte opp som privatiststudent. I en sårbar fase, var det tøft de første månedene, i den tiden jeg brukte på å begynne å bygge meg et nettverk her i nord. Nå føler jeg det er mye bedre å være meg, og jeg begynner å forstå hvor viktig gode relasjoner er for den mentale helsa vår.
I hele år har jeg forsøkt å finne en vei videre og søkt og lett etter mulige veier til målet, og fundert over om det var egoet eller hjertet som vil dit jeg vil.
I går satt jeg i flere timer og skrev om HVA jeg ville ha som yrke og HVORFOR jeg ville det. På den måten fikk jeg utløp for frustrasjonen HVORDAN….og jeg ble klar på hva JEG vil, ikke hva andre mener jeg kan.

I kveld begynte jeg febrilsk å lete etter mulige løsninger igjen, og nå er jeg helt rolig fordi hjernen min kom opp med løsningsforslag jeg ikke en gang har tenkt på.
Kanskje jeg til og med skal ha det litt gøy på veien? Ta meg tid til å bare nyte her og nå?

Det føles nesten litt uvant enda at MIN HJERNE kan finne på slike løsningsforslag! Kan jeg TA MEG TID? Kan jeg GJØRE HVA JEG VIL?
SELVFØLGELIG! Wow!

Gamle Kine hadde tenkt: Du må få deg ei utdanning så fort så mulig, og bare du blir god nok, så kan det bli ok. Nei, du kan ikke gjøre hva du vil, eller bli hva du vil. Du mestrer svært lite, og dessuten er du redd, så du kan bare gi opp, og bli det du muligens passer til å være…

hørt slik da…. Regner med jeg ikke er alene om å ha selvutslettende tanker- det er mulig å snu de. Fyflaaate….jeg har kommet langt jo…seriously?! Har det der vært meg….
Takk hjerteakademiet.

Selvfølgelig kan jeg kjøpe alle skolebøkene og ta alt som privatist! Og praksisen ordner seg, fordi jeg er motivert og er dyktig i det jeg gjør.
Det er også slik at jeg ikke trenger å gjøre alt i dag(haha…sant).
Jeg føler meg heldig, fordi da kan jeg bruke den tiden jeg trenger på å bygge meg selv opp først….hva har jeg egentlig stresset med?

Jo det… er en intens følelse av samfunnsmessige krav, skam og en følelse av å ikke være god nok akkurat som jeg er….

Det mest utfordrende steget på veien står jeg i her og nå, og det handler om traumebearbeiding.
Det har vært noen tøffe tak, og det kommer det også til å bli.

Det er første gang jeg kan si at jeg gleder meg til enhver utfordring og læring på veien.
Og jeg er bare så takknemlig for boka «The Haunted Self»

– JEG ANBEFALER ALLE PSYKOLOGER/TERAPEUTER og andre som har med traumeutsatte mennesker å gjøre, Å LESE DEN BOKA! Ferdig snakka.

Den handler om forståelsen og behandlingen av kompleks PTSD (post-traumatic-stress-disorder) og dissosiative «lidelser» (æ like ordet ubalanse/forsvarsmekanisme bedre!)
Frem til nå(e ikke ferdig å jobb mæ gjennom den) så har den boka gjort at jeg har større bevissthet rundt hva som skjer når jeg kommer i kontakt med de delene av meg som husker og bærer traumeminnene. Før merket ikke jeg bevisst når en traumeutsatt del av meg tok kontrollen «det bare skjedde», men nå er jeg som oftest bevisst tilstede når det skjer. Det kan være vondt, skummelt og alt det….men jeg tror det er et superbra tegn. Det er utfordrende å stå i de følelsene, de kroppslige vondtene, og bildene som kommer, OG samtidig holde bevisstheten her og nå- samtidig som jeg skal trygge den delen i meg….

Å skrive til de fragmenterte delene, som kommer frem i dissosiasjoner/bærer traumeminner har vært en viktig nøkkel for å trygge meg selv og bli mer bevisst. Jeg har også laget hypnofiler til meg selv hvor jeg prater til 13- åringen som ble utsatt for incest – til barnet – og til de andre delene som har behov for trygghet, støtte, omsorg etc. Det synes jeg har fungert kjempebra!

Jeg merker det ofte før jeg dissosierer og kan derfor stoppe det, og jeg er stort sett bevisst hva som skjer. TAKKTAKKTAKK!
Slik var det ikke før:
Da kunne jeg skade meg uten at jeg visste, eller husket hvordan, og hvorfor jeg gjorde det, også kunne jeg se meg selv utenfra når jeg gjorde meg noe, uten at jeg selv følte jeg kunne kontrollere kroppen min, da jeg var utenfor den.

Dette er en prosess har jeg skjønt, og jeg er helt frisk når jeg har jobbet meg  gjennom boka (har æ bestæmt). I samarbeid med en psykomotoriker med kroppslig tilnærming, og min økende evne til å be om hjelp og støtte, så ser prognosene lovende ut slik jeg oppfatter det. (haha- har læst for my tru æ….å æ ska etterhvert snu ryggen t dæm som si d tar så læææææng tid. Det trur æ e opp t kordan æ jobbe, og kordan innstilling æ har. Ikke rart d tar lang tid, når behandlera får pasienten t å tru d(!)…E enig i at d kan ta litt tid, og kreve tålmodighet, men 5-10 år? NEI!)

LISTE over ka æ ska gjør for å ha det så godt som mulig i den her prosessen:

– vær med dyr
– ha kontakt med folk
– klatre
– friluftsliv
– tørre å be om hjelp og/eller støtte
– sett grensa, og si ifra om d e nå som funke dårlig
– hvile nok
– skrive masse
– se klatrefilma (sånn koble æ av :P)
– bytt fokus (dvs. jobbe med skolefag)
– latter…omså latteryoga i et mindre godt øyeblikk…hahehihooo…
– Lage meg delmål og kortsiktig motivasjon – den langsiktige er i boks.

* Finne noe jeg opplever som meningsfullt. Det er tungt å gå rundt å føle at jeg ikke bidrar, eller ikke har en meningsfylt hverdag. (ska sjå på den…)

Utdrag fra happening med Barn av rus juleavslutning i dag, hvor vi bla. spilte et spill med reflekterende spørsmål. Et av spørsmålene jeg trakk:

– Hvem har mest trua på deg?

Tanker, minner og følelser flashet forbi…..

Hele livet frem til jeg var 21år hadde de fleste andre trua på meg: men ikke jeg.
Etter jeg fylte 22 hadde de fleste mistet trua på meg, men jeg begynte å finne den.

Nå har jeg mest trua på meg, tror jeg 🙂 Seriously?! ja…

En go motivasjonsvideo… :)

Idrett e ein stor del av mæ, så æ ska ut å nå noen delmål- for å gå m babysteps mot hovedmålan. I dag e d restitusjon og hvile. Det vil si RIKTIG ernæring…..søvn, og hvile…. å æ ska stopp medisineringa,. Æ meine ikke alle ska gjør d, fordi medisin e rett nånn ganga, mn for mæ e d som skyt russisk rulett.
Å integrere d æ kan om trening og treningspsykologi i en normal hverdag e mitt neste steg. Just looove mental trening- OG TRENING ❤ JUDO-drakta e på tur, boksehanskan e klar- og kroppen samle ny energi.

TreningsGLEDE va min støste motivator, og e en stor glede i dag :)

Trening- min beste livredder ever

Da jeg var syk som 13-14 åring med spiseforstyrrelser var det gleden av å konkurrere i friidrett som var den største motivasjonsfaktoren jeg hadde for å bli frisk igjen. Jeg klarte det!

Da jeg var 19 og hadde tilbakefall fikk jeg kjenne hvor vondt det var å ikke kunne trene- fordi jeg ikke hadde kropp til det lengre. Da jeg ble normalvektig igjen, så fikk jeg ikke noe glede ut av treningen fordi kroppen ville ikke. Jeg hoppet over i rusen fordi jeg ikke taklet smerter og en kropp i dårlig funksjon…

Forrige vinter (2014) hadde jeg kastet opp daglig i omtrent ti måneder og jeg hadde trøbbel med å gå i trapper og var generelt i dårlig form.
En dag bestemte jeg meg: Faen nå er det nok! Husker du ikke hvor godt det føltes å være i god form?
Jeg begynte med å gå turer. Rolige turer, men jeg ble helt utslitt likevel og det føltes jævlig! Jeg begynte å praktisere mindfulness når jeg var ute og jeg tok det i mitt tempo. Etter noen måneder ble det godt å gå tur, så jeg begynte med lett styrketrening i tillegg.

Kosthold er viktigst, men trening har også en helt fantastisk effekt på humøret og energien 🙂

En periode i løsrivelsen fra spiseforstyrrelsen var jeg redd for å begynne å ruse meg igjen, eller selvskade.

Løsningen på det? Meditasjon og boksesekken! Snakke om det, skrive og si det som det er.

I dag er det 4.mars og jeg har trena ordentlig (3-5 daga i uka) siden oktober- altså straks et halvt år- og jeg føler meg fantastisk bra! Jeg kan løpe i trapper og det er mindre anstrengende enn da jeg gikk i trapper fjor….

Jeg har fått fysikken min tilbake og det er ingen selvfølge, så jeg sier TUSEN TAKK hver morgen fordi kroppen min er frisk 😀 Er du takknemlig for det som fungerer i din kropp? Da vil du også få en friskere kropp…

Kanskje, kanskje er jeg sterk og utholdende nok til å klatre Presten i sommer….det tror jeg faktisk! Helt magisk.

1uke etter blodforgiftning
En uke etter blodforgiftning (2012 og en annen story)….sier noe om treningsglede og kanskje også stahet 🙂
Klatring i UTE-Hallen ❤

Jeg flytter til Tromsø 12.Mars- NY START- YESSSS!
men….
Hvordan kan jeg komme inn i arbeidslivet nå etter alt? Det hadde vært en glede å få brukt idrettskunnskapene mine, vært i naturen eller bare det å være i et fellesskap som deler noen av mine treningsinteresser.
Jeg har flere mål til hva jeg vil bli, men jeg må starte et sted…JOBB, i dag skal jeg skrive jobbsøknader.

Avslutter dagens innlegg med å takke for kroppens unike egenskaper til å hele seg selv.

Treningsprinsippet om tilpasning: Kroppen tilpasser seg den fysiske anstrengelsen den bli utsatt for og blir sterkere, men prinsippet om progresjon er like viktig: Er du vant til å ligge, må du øve på å sitte- for så å gå…..Prinsippet om restitusjon: Hvile – en utfordring for utålmodige sjeler, men jeg begynner å bli god på det og jeg får større utbytte av treningen.

Nå skal jeg LØPE  ❤ a dream comes true ❤

– Aldri gi opp drømman dokkers, uansett korr mørkt d ser ut –