medisinering

En snu om dag.

D å få en kontaktperson virke utfordrende å få til. Legevakta e liksom d einaste dæm kan tilby, så æ ska nå gå nånn runda så æ finn ett eller annja.

Når lukt kan skape angst, så kan d jo SELVFØLGELIG stoppe, roe ned eller hindre angst også.

image

Lavendelolje og vanilje ( føle trygghet av vaniljelukt pga min avdøde bror 💚)

I dag har æ vært på oppdagelsesferd på Brensholmen, og på Sommarøy. D va awesome fin natur der.

image

Mn æ e litt uheldig nånn gang, mn har alltid hell i uhell…Fikk en liten lærepenge fra en kampstein i dag om at æ
1.Alltid ska ha en som spotte mæ uansett korr safe d e- spesielt på ukjent stein.
2.Ros mæ sjøl uansett om æ klare, eller ikke klare d æ ser for mæ. Spør heller: Ka kan æ gjør for å få d t? Ka e d som gjør d mulig å grei d flyttet der?/Ha d bra den dagen der…etc.

image

image

Kul i panna….løs stein…flaks d blei m en hæftig kakk☺.

For 1 år sia hadd æ panikkangst bare æ satt mæ I førersetet…
No har æ kjørt fra Trondheim – Tromsø OG vært igjennom en kronglete høyreregla overalt by i dag….og d føltes bra! Æ bare ælske å kjør bil!

image

Mental Trening funke! (Bilde fra i dag)

image

Åå positiv energi og innsikt i selvet….

Sånn så æ ut like før æ jobba mæ ut fra Åsgård no….apemedisin(BARE 3-4daga sia), e itj rart folk aldri bli bra….WAKE UP STATEN/ SYSTEMET!

image

Takk for den kunnskapen æ har fått.
Å takk t dokk som støtte mæ.
Kia Kaha! (STAY STRONG)

Follow the heart….

image

I dag fikk æ gå ut på ubestemt tid og d e jo forsåvidt litt dumt når d i utgangspunktet ska vær TYDELIGE ramma og et samarbeid. Æ gikk og mediterte også bada æ…. d rensa av masse dritt ☺ personalet vil gi mæ mer medisin, æ veit i hjertet at alt av medisin   skal vekk.  Energimedisin, kjærlighet, trening, mindfullness  etc…. d e veien..

Så no starte æ jobben sjøl m gaven æ kjøpte  til mæ sjøl ….Et terapeutisk selvstudium

image

💜💜💜

Ta medisinen din. Rus/Psykiatri.

Det sa de i starten. Du trenger medisinene dine Kine, de er krykken din. Jeg husker de gav meg Fontex antidepressiva på BUP da jeg var 14 år. Jeg hadde anoreksi og etter min mening hjelper ikke en antidepressiva medisin mot en spiseforstyrrelse. Roten til spiseproblemet er da for pokker meg noe annet en en depresjon! Depresjonen er en følge av spiseforstyrrelsen. Uansett, så er det alltid en grunn til en depresjon også. Jeg tror ikke ALT handler om en kjemisk ubalanse i hjernen. Jeg fikk en følelse av at jeg var feil! Den følelsen gikk jeg med helt til i fjor da en behandler på Sigma nor fortalte meg at det ikke var noe galt med meg, og at psykiatrien hadde påført meg disse tankene om meg selv.
På BUP fikk jeg også lette sovemedisiner, men det jeg husker sterkest var at de truet med å sette en sprøyte i baken på meg om jeg ikke roet meg ned og lot dem få gi meg mat. Da jeg ikke fikk noe medisiner like før rusbehandlingen i fjor så brukte jeg denne trusselen tilbake: Kan dere ikke bare sette ei sprøyte på meg så jeg får sove?!? De lo bare av meg. De skulle ha vært i mitt hode da; Det knitret, det klødde over hele kroppen, tvangstanker og vrangforestillinger. Jeg gikk lenge og så en skikkelse henge seg foran øynene mine, det tok meg en dag å skjønne at det var meg selv. Dagen før hadde jeg vært »i en skrekkfilm».

-Jeg la meg utmattet ned på sengen, det kjentes ut som om jeg fikk lett berøring flere steder på kroppen. Akkurat i det jeg sovnet var det noe som pustet meg i ansiktet. Jeg var så sliten at kroppen ikke gadd å bli redd. Prøvde å puste meg selv i ansiktet for å sjekke om det kunne vært meg, men nei det var ikke mulig. På det tidspunket trodde jeg det hadde rablet helt for meg, men jeg kom meg igjennom psykosen. Jeg tror ærlig talt ikke de på østmarka skjønte hvor ille det sto til for det var under denne frivillige innleggelsen jeg fikk permisjon!!! 10mg sobril for en psykose og frykt fra en annen planet etter en overkill med amfetamin som kunne ha blåst hjernen min i dass. Ja, jeg er rusavhengig, men jeg har fortsatt de samme behovene for trygghet som ethvert annet menneske. Når det regner piller fra himmelen da er det noe galt! Jeg turte aldri spise den pillen, den eneste pillen jeg ikke har spist kanskje, hehe. Dette høres helt sprøtt ut, men jeg var ikke den eneste som så/hørte pillen som ramlet ned fra himmelen……Det var jo derfor alt ble så creepy.
Yeah right- Jeg tenkte egentlig å skrive om medisineringen jeg har hatt, men hadde litt behov for å sette ord på frykten.

Etter BUP starter jeg med cipramil- antidepressiva. På folkehøgskole i 2006 slutter jeg med medisinen da ei jente i klassen sa jeg ikke trengte dem. Hun viste seg å ha rett.

Møtet med voksenpsykiatrien var en katastrofe. Alt det positive som var bygget opp med psykologen fra BUP ble rivd ned etter 2 samtaler og etter akuttinnleggelse på akkuttpost (PTSD). Hvorfor?

1.  Jeg hadde alt på en gang. Toppidrett og oppstart med traumebehandling…..
2. Jeg var ikke vant til direkte spørsmål, så jeg bygde kraftig opp forsvarmekanismene mine.
3. Jeg fikk plutselig NYE diagnoser, behandlere mente forskjellig og jeg ble derfor bare FEIL. Jeg ble ikke hørt!
4. Medisinering

Jeg ble anorektisk igjen. For å vinne tilbake kontroll (ironisk nok). For første gang fikk jeg benzodiazepiner. 25mg sobril på en utsultet kropp. Det slo hardt. Jeg ble ikke fulgt opp etter jeg fikk medisinen en gang, var på tur til butikken jeg. Der måtte jeg snu, jeg klarte ikke se inngangsdøra 0_0. Fikk litt panikk først, men så ble det bare behagelig, som å sveve på en sky…..

Senere da jeg var enda dårligere med maten (jeg var ærlig om det) fikk jeg 50mg (!) nozinan av legen, mot angst. Alt ble svart, jeg satte meg ned i en stol. Da kontakten min på Nidaros DPS gikk forbi og jeg prøvde å si hvor redd jeg var ble jeg avvist. Jeg KRØP opp trappa til kantina og trykket på en kopp med kakao fra maskina da jeg skjønte at det var et blodtrykksfall jeg hadde. Jeg klarte såvidt å gå ut til mamma like etter, likblek var jeg. – Hva har de gjort med deg? Raste hun. Stillhet.

Jeg ble utskrevet da jeg var så syk jeg aldri hadde vært. Behandleren min gråt til meg: Hvordan kan vi hjelpe deg? Du må ha en BMI på 14?  – Neeei, på 16,5 svarer jeg. Har tung beinbygning. Jeg vet ikke, jeg vet ikke….
Hun gir meg sobril som trøst? Lov meg at du ikke tar mer enn en om gangen, det er farlig når du er så tynn.
Jeg lover, men monsteret i meg lover noe annet. Så plutselig uten forvarsel blir jeg kastet ut. Det er 20 minus ute, jeg klarer såvidt å løfte bagen min, men jeg er så SINT og da blir jeg sterk.
-Hvor skal du Kine? Sier Vibeke da jeg møter henne i gangen. Har du blitt utskrevet?
Jeg klarer ikke svare. Hun tolker det som et ja og begynner å banne høyt. Klarer du å gå til bussen?
– Jeg vet ikke om jeg overlever den turen, sier jeg. Hun tar bagen min og kjører meg hjem til mamma.
Jeg var heldig som møtte deg Vibeke<3

Etter denne episoden sluttet Vibeke i jobben, det ble skiftet sjef og ansatte ble sendt på kurs om spiseforstyrrelser på Levanger. Jeg overlevde ventetiden til innleggelse på RKSF Levanger (såvidt) og møtte kontaktene mine fra DPS der. Det var rart.

På Levanger fikk jeg sobril 10 mg, men jeg ville ikke ha, for jeg datt helt bort og klarte ikke få med meg hva de andre i gruppa sa. Dette fordi jeg også hadde sulteforet hjernen min, oppførte meg nesten som om jeg var dement. Så startet jeg opp med cipramil, som ble gjort om til cipralex (mer potent antidep.). Så fikk jeg zyprexa, det funket ikke så jeg fikk remeron. Jeg husker ikke alle medisinene som ble utprøvd, men en ting er sikkert. INGEN funket kun positivt. Cipralex gjorde at alle følelsene mine ble flate, jeg kjente ikke på glede lengre. Det var kun smerte…..(suicid attemt 2)….og sobrilen ble fjernet da vekten ble høy nok og angsten faktisk kom tilbake….det er så bak mål. Få medisin for å klare å spise og hjelp til vektoppgang….noe sier meg dette handler mye om statistikk, og ikke om mennesket det burde handlet om.

På Trondheimsklinikken ungdomsavd. i 2011 prøver de ut effexor (antidep.) på meg. Jeg tar dem i litt over 1 uke, men blir bare mer og mer destruktiv, så de fjernet den. Her ble jeg fulgt opp av den flinkeste psykologen jeg vet om…..

Jeg spør Berit Norstrand på et foredrag hvor hun snakker så positivt om disse medisinene som krykke: Hvorfor fungerer de ikke på meg? Hvorfor er det som om de virker motsatt?
Hun hadde ikke noe svar på det.

Har denne medisineringen bidratt til at jeg har vært mer destruktiv og ustabil? Jeg tror det.

SEROQUEL – Den verste allround medisinen i psykiatrien nå tørr jeg påstå. Det er et psykofarmaka mot psykoser, men brukes til nesten alt. Søvn, angst, schizsophreni, psykoser, uro…m.m
Jeg fikk den pga. søvnmangel og angst…..som rusavhengig. Det er ikke bra. Den selges på gata med bla. dekknavn som "baby heroin" Jeg skjønner hvorfor.  Jeg tok pillene på kvelden mot angst, så fikk jeg blodtrykksfall sto på knærne og pusset tennene for så å glemme hva jeg gjorde før jeg sovnet og våknet med mer angst. Veldig dum medisin å gi til en person som "tar for å glemme". Jeg blir kvalm….
En dame jeg var innlagt med sa hun fikk seroquel, hun hadde det bedre, men kroppen hennes var slapp tung og fæl. Ja, seroquel kan føre til vektøkning og mer matlyst. Denne medisinen fikk jeg da jeg hadde bulimi! Er det mulig?!
Det virker som om nesten hver pasient jeg kommer i kontakt med har erfaring med denne medisinen. Det er noe galt da…..Vi medisinerer alle med den samme medisinen…HURRA!
Man blir faktisk avhengig, selv om det er et C preparat…..tok meg 14 dager å få sove normalt igjen etter jeg sluttet, men det var verdt det 🙂

Sånn generelt er det alt for mange som ikke vet hva de gjør på jobb! Hversågod- medisin, så vet de ikke om medisinen vil være til hjelp eller skade (Jeg har fått feil medisin flere ganger på psyk- slikt skal ikke skje…jeg var "heldig" da, det var bare hjertemedisin og ei kule med benzo.)

Like før jeg bestemte meg for å kutte ut sovemedisinen min (stilnoct) i vinter, så ble jeg tilbudt en ny medisin jeg ikke hadde prøvd før…..yee…NEI TAKK!!!

Den eneste medisinen som har hjulpet meg i psykiatrien er:
-EMDR (Eye Movement Desensitisation and Reprocessing)
– Meditasjon (Med all den tiden jeg har vært i behandling har jeg kun fått 2 timer meditasjon- takk til verdens beste psykolog<3)
-Kjærlig omsorg (Bli sett og hørt, trøst, trygghet) – dessverre gikk jeg under kategorien " denne pasienten skal ikke få så mye oppmerksomhet da hun bli verre av det. hun trenger å lære seg å….FY….jeg var vant til å være alene og bli avvist….Takk for feilbehandlinga! Jeg fikk for LITE av det TRYGGE dere KUNNE tilby, men VALGTE å IKKE tilby meg på grunnlag av DIAGNOSEHÅNDBOKA…Jeg er langt i fra den eneste…..
– Ut i NATUREN 🙂
– Kunst og utrykksterapi (tegning på egenhånd)
-Samtaleterapi (der det var en sunn dialog…kun FÅ personer)
-Kognitiv terapi (automatiske negative tanker)….jeg skjønte vel utbytte av denne gruppebehandlinga 4 år etter -hehe. Åja jeg var negativ…Til og med i timen… Faen jeg vil ikke, kan ikke, klarer ikke…Kunne ikke noen spurt meg da. Hva tenker du når jeg spør deg om…? De skjønte jeg var negativ, men JEG skjønte ikke det…..Det handler om å nå frem hos, og inn til pasienten slik at pasienten får en mulighet til å forstå seg selv. Måtte bare få ut litt frustrasjon. Systemet er ganske på bærtur….Nesten ingen som får hjelp blir varig friske….det er ikke så rart heller

1. Medisinering
2. Nettverk
(det er flere grunner, jeg bare nevner noen….)

Som Arnhild Lauveng sa; Man blir ikke frisk ved å være sammen med andre syke.

Jeg har en "SYK" Identitet, derfor søker jeg mot det friske. Jeg forlater det som er trygt og kjent til fordel for det nye. Jeg forlater det jeg 'kan' av syke ting. Det er ikke for å heve meg over den som fortsatt er i lidelsen. Det er for å skjerme meg selv fra en verden jeg ikke lenger vil ta del i. Kanskje kan også jeg løfte andre opp fra mørket og ut i verden igjen. Jeg vil det. Skal bare bli sterk og trygg nok først.

TÅLMODIGHET MIN VENN ( Hva er vitsen med stress? Da tar ting lengre tid. Ta det rolig)….For jeg vet jeg er normal, og frisk i hodet. Jeg bare fikk så mange løgner i hodet at jeg begynte tro på dem selv. 
Bilde

Får en medisin for symptomet, så en ny medisin for det nye symptomet, og en til.
Plutselig ble jeg medisinert for alt.
Hva med årsaken? Hadde dere glemt den?

Anoreksi – jeg er fri!

 

Mamma hadde slitt lenge med å få meg innlagt. Et kriterium som gjorde at denne prosessen gikk tregere var BMI- body mass index. Legene tenkte det var innenfor normalen da tallene sa det.  Jeg har tung benbygning og er atletisk bygd derfor hadde jeg masse muskler å sulte vekk i utgangspunktet. Jeg måtte bli alvorlig undervektig på BMI skalaen før jeg fikk hjelp. Da var jeg nesten død.
Etter innleggelsen fikk jeg lov til å sulte meg i 14 dager til! før jeg ble tvangsforet med sonde.
En spiseforstyrrelse bør ikke få lov til å bli dødelig!….det er noe feil i systemet hvis det er tilfelle.
Og hvorfor var det første dere gjorde å gi meg medisiner? Å være en forsøkskanin for medisinering i psykiatrien har ødelagt mye for meg, men jeg er en overlever så nå sitter jeg i stedet med kunnskap.

Ville du gitt barnet ditt på 14 år fontex antideprissiva uten å sikkert vite langtidsvirkningene? Neppe….

Tegnet av meg 2mnd før innleggelse og møte med psykiatrien juli 2005:

Lite visste jeg da av alt jeg skulle oppleve der i flere omganger på forskjellige steder. Mye på godt, men mest på vondt…

LOST IN STARVATION

Bilde

Av og til kan bilder si mer enn tusen ord….Jeg prøvde å tegne hvordan jeg følte meg. Hvor smerten kjentes verst.

Anoreksi er som en intens stemme (tanke) i hodet som forteller deg LØGN etter LØGN. Sykdommen var min VENN og VERSTE FIENDE.  Den er SLU,  jeg trodde jeg hadde vunnet over den etter første sykdomsperiode som 13 åring. Som 18 åring slo den meg ned igjen…og i fjor hadde den makt over meg.

Hvordan kan jeg slette monsteret for godt?…I grunn tror jeg det er enkelt: JEG AKSEPTERER MEG SELV FULLT OG HELT.

FORTID er og forblir fortid.

Jeg velger meg en FRISK fremtid fordi JEG FORTJENER DET.

Noen tilbakeblikk fra BUP på Lianvatnet.

Jeg hadde hatt sonde i ca.6 mnd og var veldig klar for å få slangen fjernet, og var ivrig etter å få starte med friidretten igjen.
Allerede 4 mnd. etter dette bildet deltok jeg på et stevne. Utrolig nok perset jeg med 1,5 meter i kule!

Bilde

Bilde

 Hjemme på permisjon julen 2006:

Her hadde jeg fått næring gjennom sonde i 6mnd og gått opp ca 10kg. Heldigvis har jeg ingen bilder fra den verste tiden. Det er sant det som sies om anoreksi….jeg så ikke hvor ille det sto til selv.

Min selvskadingsproblematikk har vært ille. De verste periodene var da rus og spiseproblematikken gikk sammen. Å ta intox på intox med en sulteforet kropp…. NOT GOOD.  Jeg har aldri kuttet meg selv i ruset tilstand – heldigvis.
Ville jeg dø? NEI! Det er 4 ganger jeg har prøvd suicid….De 30-50? øvrige intox har vært en måte å få pause fra smerte på, skade meg selv og en flukt.

Hadde jeg blitt HØRT hadde ikke suicidtankene blitt omgjort til handling….

 

Bilde

Jeg skal skrive et innlegg om selvskading snart for jeg vet det er noe som kan være vanskelig å forstå.
Er jeg bare GAL?
EMO?
Oppmerksomhetssyk?

Nei! Jeg hadde det vondt og visste ikke hvordan jeg skulle takle følelsene mine. Jeg straffet meg selv for noe fortiden gjorde.

Jeg møtte ei jente på Østmarka en gang, ei skikkelig vakker ung jente. Hun sa i fra om at «NÅ tar jeg LIVET MITT». De som var på jobb sa at det var greit at hun gjorde det og låste henne ut.
Noen timer senere ble hun funnet død utenfor området… Er det greit at behandlere skal ta diagnosehåndboka så BOKSTAVELIG? Overse og avvise ord og handling gjort i affekt, spesielt av en emosjonelt ustabil….

Det er ofte ord sagt på impuls som skjuler sannheten. 

NÅ om dagen jobber jeg mot å bli min beste VENN og SJEF.
– også har jeg blitt HEL igjen. Barnet i meg er nå integrert i meg, jeg er ikke lenger sterk/svak. Jeg er MEG –

BEAUTY FROM PAIN: https://www.youtube.com/watch?v=o1gAyqoGVow&list=RDo1gAyqoGVow#t=263

TOGETHER WE’LL MAKE IT THROUGH SOMEHOW