maraton

Maraton :) d gledes!

Jeg  begynner å kose meg med at prosessene aldri kommer til å ta slutt.
For hva skjer når alle symptomene forsvinner? Joda…jeg vil fortsette å utvikle meg, og fortsette å trene på for eksempel å være løsningsorientert fremfor problemfokusert.
Jeg kan tenke meg til en hverdag uten unødig skamfølelse og angst.

Tenk hvor befriende det må være å føle seg vel i sin egen kropp.
Akseptere og godta hele seg selv for den man er.
En hverdag med flashbacks og angst erstattet med dyp takknemlighet og glede.
Ensomhet erstattet med tilhørighet og verdi.
Dårlig helse erstattet med treningsglede og iver.
Tenk det.

Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan være en del av en skoleklasse igjen. Seriøst, jeg kommer til å gråte fordi jeg har savnet det slik.
Siden det er jeg som har falt mellom stolene, så er det bare jeg som kan gjøre noe med det også. 2 eksamener igjen, og en avtale med rådgiver, så blir valgene videre tatt ut fra hvilke muligheter jeg har.
Når jeg tenker meg om har jeg allerede valgt, fordi alle har muligheten til å bli hva de vil. Jeg vil bane meg en vei. Årne sæ 7h… å næi, d årne sæ it sjøl.

Her i Tromsø har jeg blitt kjent med ei fantastisk dame som er minst like sprø som meg, og ei dame til som digger laaaaange løp.
Vi skal løpe maraton (MSM 18.Juni) YAAY!
Begynte å gå- trene i november, satt i rullestol fordi hjernen (- traumeminner- en dissosiativ årsak-) koblet føttene fra kroppen.
Ja, vi har litt lite tid igjen å trene på….men når jeg løpte over ei mil uten å ha tilført kroppen særlig mye næring på 6 mnd(11 år sia btw) og fullfører skimaraton med virusinfeksjon….
da glede æ mæ t maraton!! (: Alle kan fullføre 42,2 km – d sitt mellom øran –
Og i dag løp æ 7x800m på tredemølla pluss oppvarming og nedjogg kl 07  – hærlig!

Å æ E i go form =) HURRA…
OG æ handle sjeldent på impulsa lenger- begynne å få mentale muskla å da …

D kjæm ikke gratis….og aill dæm følelsan som kjæm å går(bra dæm fær sin vei å…), kroppslige smerta, angst, å sånne teng som dæm m angst forstår..for angst er ikke »bare, bare». Heldigvis e d periodevis og den vil forsvinn helt en dag…
I am laughing to my anxiety because laughing makes me relax, and I think it will disappear when it figuers out that I am safe now.

Har du forsøkt d? Bruk all selvironien du har og le av angsten….
Personlig ser jeg for meg grisen med angstanfall i filmen Lille Kylling- når han svelger pusteposen til sangen «I will survive»

I WILL SURVIVE —> LEV

Advertisements