Følelser

Fortsett, bare fortsett å gå.

Maraton gikk bedre enn forventet og gav bare en hel masse ny motivasjon og inspirasjon til å fortsettte å løpe, og til å bli fri. Med fri mener jeg FRI fra det som holder meg våken om natta, gir meg angst og fri fra det som gjør at jeg isolerer meg i perioder.

Det kan oppsummeres med et ord: traumereaksjoner

Akkurat nå har jeg behov for noen som hjelper meg å holde meg på matta. Å akseptere alle reaksjonene som kommer nå om dagen.
Det har jeg også, men ikke fra psykisk helsevern.
Der venter jeg fortsatt på en psykolog som kan bistå meg i å bli frisk fra ptsd og DID.
Den psykosomatiske fysioterapeuten har ferie.
Det er bra, for da får jeg lært meg å søke hjelp blant venner, bekjente og å finne støtte av meg selv.
Det gjør vondt akkurat nå; bilder som jeg ikke har fått satt ord på, en verden jeg ikke har greid å delt med noen fordi den er så oppsykket og sammensatt kommer opp til overflaten.

Jeg står i det, og aksepterer…selv om en del av meg roper; HALLOO det er nå jeg trenger støtte!
Fuck det. Det er svært få som blir friske under psykisk helsevern.
Likevel skal jeg ta i mot hjelp derfra fra høsten. Det er utfordrende og skummelt fordi grensene mine har blitt krenket mange ganger også der.
Nå har jeg ihvertfall evne til å si ifra. Det gjør det trygt nok til å gi det et forsøk til.

Er med i ei yogagruppe nå (over nett). Da er jeg en del av ei gruppe- og bare det gir meg litt mer mot og styrke til å holde ut. Løpinga ser jeg frem til å fortsette med, men akkurat nå trenger jeg hvile- kroppen har blitt syk.
Det er stresset traumene gir.
Jeg har vært innom tanken å legge meg inn «for å få en pause».
– Da må jeg vinne over min egen ambivalens i forhold til benzo (angstdempende medisin)
– Sette grenser da jeg vil møte mye nytt personale
– og nye pasienter
– jeg vil også der måtte møte følelser og traumebearbeidinger alene- fordi de behandler meg ut ifra feil diagnose(!)
– blir det for mye følelser kan jeg risikere at de tar fra meg kontrollen, blir sinte eller ber meg om å ta meg sammen.
– jeg vil ikke få det JEG HAR BEHOV FOR

……altså vinner jeg mest på å stå i det alene en stund til.
Å gi litt slipp på følelser alene- hvor det er trygt å gjøre det.

Psykisk helsevern er ikke satt sammen slik at jeg med min problematikk skal bli frisk.
Da får jeg tenke ut av boksen – og det gir resultater!

SKJER DET NOE MED VERDIEN TIL ET MENNESKE, NÅR DET MENNESKET GÅR FRA Å VÆRE BARN TIL Å BLI VOKSEN?

I PRAKSIS INNEN PSYKISK HELSEVERN SÅ ER DET EN SANNHET.
Det er verdt å tenke over.
Da jeg var pasient på BUP ble jeg behandlet annerledes enn da jeg møtte voksenpsykiatrien.
Da jeg i voksenpsykiatrien gikk fra å være spiseforstyrret til narkoman, da gikk jeg fra bli behandlet dårlig av flere til å bli behandlet som dritt.

Når det en gang er slik, er det fint å ha alternativer.
Finner mye humor og støtte i bøkene til psykolog Arnhild Lauveng om dagen.

Takknemlig og glad er følelser som tar plass i dag- Hva kan du gjøre for å snu om på situasjonen du står i? Får skrive om det senere en gang- det hjelper også meg å seile riktig vei 😉
Fortsatt god sommer

Advertisements

Silent topic

Hva handler flykten om?

Flykten fra følelser, inn i rus, selvskading og spiseforstyrrelser?
Er vi mennesker som velger eller har valgt å flykte svake?

NEI!

For min del har det handlet om at jeg ikke har hatt kunnskap og verktøy for å håndtere mine følelser. Også har jeg på grunn av overveldende opplevelser og trygge/utrygge voksne hatt en forsinket sosial utvikling.

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle for å flykte når følelsen av mestring uteblir.
Ingen ønsker å stå alene, men det er det skamfølelsen ofte gjør med oss. Den fører oss vekk fra det som løser den opp, nemlig trygge relasjoner.
Å si «de skumle ordene» til en annen person er ofte ikke så skummelt som det føles i forkant.

Skammen er roten til mine tidligere symptomer, og skam er noe av det jeg har jobbet minst med i terapi (E d mulig?!)
Skammen er stille. Det kreves dyktige terapeuter(neida) for å forstå at selvskading, ukritisk rusing, bulimi og sultestreik kan være et uttrykk for at egenverdet har sagt god natt.

I fremtiden håper jeg symptomer blir så lite vektlagt at det blir mulig å jobbe med ROTÅRSAK. For alle de som trenger hjelp nå og fremover, så håper jeg de blir fanget opp av et system som ser dem og følelsene deres.
Når jeg hadde anoreksi handlet det om MAT. Når jeg hadde bulimi- var det i hvertfall bedre enn om jeg rusa meg. Når jeg rusa meg handlet det om rus. Bare EN! gang når jeg selvskadet meg handlet det om følelser, og den ene gangen la grunnlaget for min heling og bevisstgjøring i forhold til alle symptomutrykk.

Det er en vits egentlig. Jeg er mer redd for å være synlig under maraton nå 18.juni, enn å løpe selve distansen på 42,195 gode km. Skamfølelsen som ikke vil slippe taket, og som kommer hver gang jeg føler meg sett, eller i fokus. Hele bakken svaier. Det føles som å gå på en båt, og synet blir uklart når aktiveringen er på sitt værste.
Ikke rart jeg føler for å trykke på PAUSE.

«Det går over» kan folk dra t gok med!.
Det gjør vondt- OG DET ER HELT OKEI!
En dag vil trykket bli normalisert, men det finnes ingen vei utenom. Ingen snarvei, eller forløsende flukt. Støtt meg (og andre) heller når det gjør vondt.
3 år e lenge å VENTE på at noe skal GÅ OVER. Akkurat nå er det sånn slik det er- hjelp meg heller å finne metoda og håndtere følelsen på og utforsk sammen med meg KA DET HANDLE OM. Ka ska den følelsen lær mæ?

Jeg skal løpe likevel, fordi jeg elsker å løpe. Selv om jeg har inkotinensplager begge veier skal jeg løpe. Plagene er bedre, og jeg har tror på å bli helt bra da noe skyldes PTSD.

For en måned siden da tarmen min tømte seg på trening fikk jeg høre at det er det værste som kan skje et menneske. Haahaa….ja, det var flaut og veldig ubehagelig!
Det værste som kan skje et menneske er det langt ifra da. Hadde jeg vært alene på trening hadde det bare vært å gå i dusjen!

Det er så mange med slike plager som lar være å gjøre det de har lyst til i redsel for hva andre tenker om det. Det er da for faen meg ingen som gjør av seg offentlig med vilje!

Satser på masse regn under maraton i tilfelle vannlating. -Kjæm langt m humor 7h –
Jeg kommer til å reise gjennom hele følelsesspekteret mitt under løpet. Gleder meg masse, veldig spent.
Kampen sitt i hodet.
Omfavn den.
Se utover.

MITT HVORFOR- maraton: Æ spreng maraton fordi æ e takknemlig for at æ kan!
Og æ ønske å få utløp for innestengte følelsa på en konstruktiv måte. Mental trening e mitt nye store interessefelt, og før/under/etter et maraton e d mye læring. Kanskje spesielt med 6mnd med løpetrening, og en skam/angstfølelse som har bitt sæ fast.
Æ E GO NOK….
dæm menneskan som inspirere mæ mæst e folk med overvekt/vældi dårlig form som dukke opp på trening og i løp! Helt rått!
…alle har vi vårt.


Lacrima Sacra 

-Tears from heaven-

Maraton :) d gledes!

Jeg  begynner å kose meg med at prosessene aldri kommer til å ta slutt.
For hva skjer når alle symptomene forsvinner? Joda…jeg vil fortsette å utvikle meg, og fortsette å trene på for eksempel å være løsningsorientert fremfor problemfokusert.
Jeg kan tenke meg til en hverdag uten unødig skamfølelse og angst.

Tenk hvor befriende det må være å føle seg vel i sin egen kropp.
Akseptere og godta hele seg selv for den man er.
En hverdag med flashbacks og angst erstattet med dyp takknemlighet og glede.
Ensomhet erstattet med tilhørighet og verdi.
Dårlig helse erstattet med treningsglede og iver.
Tenk det.

Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan være en del av en skoleklasse igjen. Seriøst, jeg kommer til å gråte fordi jeg har savnet det slik.
Siden det er jeg som har falt mellom stolene, så er det bare jeg som kan gjøre noe med det også. 2 eksamener igjen, og en avtale med rådgiver, så blir valgene videre tatt ut fra hvilke muligheter jeg har.
Når jeg tenker meg om har jeg allerede valgt, fordi alle har muligheten til å bli hva de vil. Jeg vil bane meg en vei. Årne sæ 7h… å næi, d årne sæ it sjøl.

Her i Tromsø har jeg blitt kjent med ei fantastisk dame som er minst like sprø som meg, og ei dame til som digger laaaaange løp.
Vi skal løpe maraton (MSM 18.Juni) YAAY!
Begynte å gå- trene i november, satt i rullestol fordi hjernen (- traumeminner- en dissosiativ årsak-) koblet føttene fra kroppen.
Ja, vi har litt lite tid igjen å trene på….men når jeg løpte over ei mil uten å ha tilført kroppen særlig mye næring på 6 mnd(11 år sia btw) og fullfører skimaraton med virusinfeksjon….
da glede æ mæ t maraton!! (: Alle kan fullføre 42,2 km – d sitt mellom øran –
Og i dag løp æ 7x800m på tredemølla pluss oppvarming og nedjogg kl 07  – hærlig!

Å æ E i go form =) HURRA…
OG æ handle sjeldent på impulsa lenger- begynne å få mentale muskla å da …

D kjæm ikke gratis….og aill dæm følelsan som kjæm å går(bra dæm fær sin vei å…), kroppslige smerta, angst, å sånne teng som dæm m angst forstår..for angst er ikke »bare, bare». Heldigvis e d periodevis og den vil forsvinn helt en dag…
I am laughing to my anxiety because laughing makes me relax, and I think it will disappear when it figuers out that I am safe now.

Har du forsøkt d? Bruk all selvironien du har og le av angsten….
Personlig ser jeg for meg grisen med angstanfall i filmen Lille Kylling- når han svelger pusteposen til sangen «I will survive»

I WILL SURVIVE —> LEV

BaR-barn av rusmisbruker(e)- samling 4-6 September <3

Heij 🙂
Før avreise til BaR nettverkssamling i Asker visste jeg ikke helt hva jeg reiste til. Før har jeg ofte lurt meg unna slike sammenkomster, fordi det å være sosial er en arena jeg føler jeg ikke har mestret på en annen måte enn – en-til-en, og det å være sosial gjennom idrett. Med andre ord, så var jeg spent. Ja, nesten litt redd, nettopp fordi skamfølelse ofte blusser opp i møte med andre mennesker.

Møtet med gjengen viste seg å gå over all forventning. Sjeldent før har jeg følt meg så inkludert i møte med en større gruppe mennesker. Jeg møtte både angst, skyld og skam. Tema for helgen var M E S T R I N G, og det var akkurat slik det ble for min del.

På videregående brukte jeg ofte friminuttene på skolen til å kutte meg selv på toalettet, fordi selvfølelsen min var dårlig, og jeg følte meg elendig i møte med andre.

Jeg møtte skammen så brikkene inni meg flyttet på seg nå på lørdag. Impulsene for å rope, slå i en sekk eller å gi faen i alt gjennom ulike former for selvskading var noe jeg kjente jeg på. Det er lenge siden den følelsen har vært så sterk, men i stedet for å skade meg på noen som helst måte gikk jeg på toalettet. Jeg tillot meg selv å gråte, men med humoren min presterte jeg å smile og presse frem «Jeg er god nok» Skammen ble transformert til latter, og selv om jeg ikke sa noe detaljert om HVORFOR skammen kjentes så vond greide jeg likevel å gi uttrykk for at det var noe som hadde kræsja inni meg. Faktisk ble jeg takknemlig også.

Har sagt det før; Menneska e AWESOME <3!
Takk til hver og en av dere 🙂

Jeg fikk en mulighet for å jobbe videre med hendelser, og følelser som begrenser min glede ved det å være meg selv.

Bildet av de fargerike stolene er tatt i Henningsvær av min lillesøster, fra da jeg var på klatrekurs, og pinadø overlevde jeg, og mestret Vestpillaren klatremessig og mentalt 😀 ❤
Hvilke stol sitter jeg på? Hvilken stol ønsker jeg å sitte på? Med andre ord hvilke roller har jeg i møte med andre, og min egen familie? Hmm…ja, virkelig bra, og lærerikt å jobbe med bevisstgjøring og rollefordeling.

Studiene går bra, men det er KJEDELIG fordi jeg føler ikke jeg får nok faglig input. Hva gjør jeg med det?
Jo, jeg lager et foredrag, og leser fagkunnskap som går mer i dybden. Yee… sånn sett er det greit å være min egen sjef 🙂

Bare en kort liten oppdatering fra meg. Det går fremover, med babysteps.
Nå til helgen skal jeg ta klatreleder inne kurs. For å si det sånn….så elsker barnet i meg å leke og være ei akrobatisk apekatt. Judo, og klatring er perfekt for det ❤ juhuuu….

image

E d greit å bli lagt i reima når æ endelig har en stemme? Fyfaen. …æ sa ifra. Skjønne d e basert på uvitenhet, så æ tilgir d. Tommel e stuka og tåa e d….æ lære jo my om å ikke bli hørt….til og med når æ e konstruktiv….så æ ska kom mæ t h. ut herfra og slå på boksesekka….uvitenhet e skummelt spesielt når d e snakk om reima og ligg i  uvitenhet …til og med når æ e rolig og klare å sett ord på ting. Uetisk….
Æ hadd ei positiv opplevelse m legevakta og alt sist….. mn no e d bajs…. Siste gangen æ søke hjelp i systemet….På den her måten. Tillit og tålmodighet ✌ Mn d e flinke persona altså, handle bare om at æ møte dæm og systemet ikke overkjøre dæm….
Omg… Har dokker hørt om kjærlighet? Æ ska ha d igjen vel vitende om at alle menneska e forskjellig 💜💜💜
Mn d e aldri greit å slå et annja menneske.  Sånn e d m den saken…..studer litt mer. Lytt!

image

Takk underbevisstheta- d finnes ubegrensa m kraft å løsninga der….even though nightmares feels like nightmares do!

Våknet av en kjip, men sikkert helende drøm klokka 04:10 nå i morges…..

Drøm: Jeg var hos Viviann (den beste psykologen som har jobbet med meg- se innlegg https://wordpress.com/post/66971370/1275/)
J
eg ble med en inn på badet (seff en annen som var i rusbehandling samtidig som meg). Jeg trodde han var rusfri, men han injiserte et stort omfang av stoff. Jeg ble redd, og løp opp, gjemte meg under dyna og hyperventilerte. Fordi jeg trodde han hadde tatt for mye, da han ropte og skrek så høyt.

Etterpå sitter han i en sofa hvor jeg sitter i senga. Hele skjorten hans har prikker av blod, og han har vanskelig for å puste, selv om han selv sier det går bra.

Ei anna jente kommer inn (også fra samme behandling), hun er også ruset, men det er vanskelig å se det for et dårlig trent øye.

Jeg tar noen piller, og drar- fordi jeg ikke ville være til bry/skade andre med at jeg hadde tatt disse pillene. Nesten ingen så det om jeg hadde holdt kjeft, men så pliktoppfyllende som jeg er, så dro jeg.

Psykologen Viviann fulgte meg til bussen, det var mørkt. <med et uhell fikk jeg med meg hennes lilla mobil, så vi kunne ikke nå hverandre lengre.

Tolkning:
Alle de rusa personene er deler av meg selv. Gutten er den maskuline, og aggressive selvskaderen- som bare gjør det, uten å tenke for mye.
Da blir den lille jenta (også meg) redd for å dø, døyver følelsene lett og går for å beskytte andre….
Den tøffe jenta, som nesten ingen så var rusa før hun var snydens vekke- hadde ikke psykologen sett.
Det var den delen av meg som tok bussen til Oslo.
Følelse av avvisning, og svik var stor når systemet ikke ville ta meg inn i behandling igjen (alle de andre som trengte mer hjelp fikk ny behandling)…… mn jeg var visstnok «untreatable» (haha- NOT!!) jeg «ventet» i ca 2 år!
Og selvfølgelig hadde jeg en tapsfølelse av å «miste» en god relasjon til en dyktig behandler. I tilllegg til at min bror døde brått og uventet. Life happens, so it’s helps to bring the death in my life…..cause it’s a part of it.
Bussen kjørte meg til helvete, men i underbevisstheta mi kom Viviann og veiledet meg på den måte at jeg fikk ekko i hodet av hva jeg IKKE måtte gjøre- og hvordan ting hang sammen. Det var nok den lilla telefonen.

I forgårs kom du opp i underbevisstheta mi og gav meg EMDR-behandling- til jenta som fortsatt ikke har så mye stemme- og mister følelsen i beina.

Det kjentes crap å våkne nå, men det er en del av integreringsprosessen.
Skulle ønske jeg hadde en nær samarbeidspartner- fordi ja it hurts!

Jeg skal finne kodene- gjøre det du lærte meg- det Hjerteakademiet lærte meg- så om d er så jævlig vanskelig for et system å håndtere følelser, eller å finne en god terapeut…..

Så ska æ vær min egen terapeut. «Blod, svette, tåra å d som høre med» Fordi her æ e no, e midlertidig og d e null behandling…..mn dog lærerikt å se at mennesker går som roboter i et system som ikke funker for særlig mange. De fleste som jobber har selvfølgelig den beste hensikt og ønske om å hjelpe- det er bare mange som ikke vet hva de gjør.

«The Haunted Self – kroniske traumatiserte, og dissosiative lidelsa kjæm straks i posten sammen med ei judodrakt.

I Am a Fighter.

Å du med kunnskap om sånne som mæ- du finnes…..æ jobbe mæ mot dæ – følelsa e ikke farlig, men for mæ har dæm vært d så lenge at d trengs litt integreringsarbeid. Kort sagt.

Æ begynne «alein»…..(selv om æ ikke e heilt alein da <3)

CHANGE IS GONNA COME <3

please hør teksten på sangen….Takk BETH HART ❤

Den siste tiden etter Presten ble tung, egentlig ble det tungt før Presten fordi jeg rotet i traumene mine. Det er BRA at delene av meg selv som ikke har vokst seg trygge får komme opp og frem. Utfordringen ligger i å finne en person jeg kan ha tillit til og sparre med frem til at alle delene i meg er sterke nok til å stå på egne ben…..men bare tenk det: Fordi jeg ble sint (og heldigvis utagerte…..mot vegger o.l i stedet for å innagere- mennesker rører jeg ikke)….en helt naturlig følelse hvor noen kunne holdt meg til kjernen og sårbarheten har fått sitt utløp, så ble jeg i stedet forslått i ryggen og lagt i narkose…..

Systemet hjelper folk til å bli syke, mange og ikke alle selvfølgelig…..

Jeg er svært takknemlig for den sangen ei god venninne sendte mæ. «a change is gonna come» og hun artisten Beth Hart e tidligere heroinist….she knows….å hu e bare RAW

Æ har lagt plana for dæm neste ukan (om æ slipp ut?!) Bertrand kaller det «Helvetesuka», men jeg har vært der, så for meg blir d «YourBestSelfCareAndProgressionWeek»……..D e mange fine, flinke menneska i hjelpesystemet, mn d e få som veit ka dæm gjør….ødelegge menneska m medisina, stigmatisere, og overser mye viktig….systemet FUCK OFF – forandring trengs.

CHANGE IS GONNA COME- omså æ må gå «alein»…….d e så my rare terapeuta…. OMFG

ALL HUMAN BEINGS OR LIVING CREATURES NEED LOVE AND CARING TO STAY ALIVE, OR WANT TO MOVE FORWARD……NOT STUPID QUESTIONS AND MEDICATION…. (hovedsaklig)…d e egentlig enkelt, men mange tenke bare ALT FOR vanskelig….dæm sir d tar laaaang tid, og at æ e syk..(haha)….æ e bare tidligere traumatisert og har en ball m følelsa….d e menneskelig d! så…æ tru itj d m trauman tar så lang tid. Kjernetryggheta kanskje æ kan beregne 1-3år på, mn syk?! ….æ e tidligere selvskader og har hatt ett tilbakefall…en katt, en person eller ett dyr og æ har blitt «frisk» igjen…mn å vær i et system som fokusere på problema e dritt…..å ikke få frisk luft gjør at d kreves mer av mæ å tenk konstruktivt….ka m litt løsningsfokusert samarbeid?….æ prøvd d, mn d endt bare m «du kan gå frem og tilbake i gangen» haha…not. D handle om TILLIT og TRYGGHET. Dæm tenke for vanskelig, når løsninga handle om omsorg, kjærlighet, trygghet, meningsfullt innhold og SAMARBEID.

Så kjære universet æ e i kontakt m mi egen kraft no, og æ har tillit t at d finnes en flink person/terapeut som tåle heile mæ….så æ bli heil igjen, og at æ kan lære mæ å bruke den krafta rett. Du finnes, håpe æ møte dæ snart…Cause Change is gonna come ❤

….sorry om d bli m nå pop-up bilda etc…sitt med en pasientlaptop som skulla vært scanna å rydda opp i…. yee

<3<3