behandling

Fortsett, bare fortsett å gå.

Maraton gikk bedre enn forventet og gav bare en hel masse ny motivasjon og inspirasjon til å fortsettte å løpe, og til å bli fri. Med fri mener jeg FRI fra det som holder meg våken om natta, gir meg angst og fri fra det som gjør at jeg isolerer meg i perioder.

Det kan oppsummeres med et ord: traumereaksjoner

Akkurat nå har jeg behov for noen som hjelper meg å holde meg på matta. Å akseptere alle reaksjonene som kommer nå om dagen.
Det har jeg også, men ikke fra psykisk helsevern.
Der venter jeg fortsatt på en psykolog som kan bistå meg i å bli frisk fra ptsd og DID.
Den psykosomatiske fysioterapeuten har ferie.
Det er bra, for da får jeg lært meg å søke hjelp blant venner, bekjente og å finne støtte av meg selv.
Det gjør vondt akkurat nå; bilder som jeg ikke har fått satt ord på, en verden jeg ikke har greid å delt med noen fordi den er så oppsykket og sammensatt kommer opp til overflaten.

Jeg står i det, og aksepterer…selv om en del av meg roper; HALLOO det er nå jeg trenger støtte!
Fuck det. Det er svært få som blir friske under psykisk helsevern.
Likevel skal jeg ta i mot hjelp derfra fra høsten. Det er utfordrende og skummelt fordi grensene mine har blitt krenket mange ganger også der.
Nå har jeg ihvertfall evne til å si ifra. Det gjør det trygt nok til å gi det et forsøk til.

Er med i ei yogagruppe nå (over nett). Da er jeg en del av ei gruppe- og bare det gir meg litt mer mot og styrke til å holde ut. Løpinga ser jeg frem til å fortsette med, men akkurat nå trenger jeg hvile- kroppen har blitt syk.
Det er stresset traumene gir.
Jeg har vært innom tanken å legge meg inn «for å få en pause».
– Da må jeg vinne over min egen ambivalens i forhold til benzo (angstdempende medisin)
– Sette grenser da jeg vil møte mye nytt personale
– og nye pasienter
– jeg vil også der måtte møte følelser og traumebearbeidinger alene- fordi de behandler meg ut ifra feil diagnose(!)
– blir det for mye følelser kan jeg risikere at de tar fra meg kontrollen, blir sinte eller ber meg om å ta meg sammen.
– jeg vil ikke få det JEG HAR BEHOV FOR

……altså vinner jeg mest på å stå i det alene en stund til.
Å gi litt slipp på følelser alene- hvor det er trygt å gjøre det.

Psykisk helsevern er ikke satt sammen slik at jeg med min problematikk skal bli frisk.
Da får jeg tenke ut av boksen – og det gir resultater!

SKJER DET NOE MED VERDIEN TIL ET MENNESKE, NÅR DET MENNESKET GÅR FRA Å VÆRE BARN TIL Å BLI VOKSEN?

I PRAKSIS INNEN PSYKISK HELSEVERN SÅ ER DET EN SANNHET.
Det er verdt å tenke over.
Da jeg var pasient på BUP ble jeg behandlet annerledes enn da jeg møtte voksenpsykiatrien.
Da jeg i voksenpsykiatrien gikk fra å være spiseforstyrret til narkoman, da gikk jeg fra bli behandlet dårlig av flere til å bli behandlet som dritt.

Når det en gang er slik, er det fint å ha alternativer.
Finner mye humor og støtte i bøkene til psykolog Arnhild Lauveng om dagen.

Takknemlig og glad er følelser som tar plass i dag- Hva kan du gjøre for å snu om på situasjonen du står i? Får skrive om det senere en gang- det hjelper også meg å seile riktig vei 😉
Fortsatt god sommer

Advertisements

Takk underbevisstheta- d finnes ubegrensa m kraft å løsninga der….even though nightmares feels like nightmares do!

Våknet av en kjip, men sikkert helende drøm klokka 04:10 nå i morges…..

Drøm: Jeg var hos Viviann (den beste psykologen som har jobbet med meg- se innlegg https://wordpress.com/post/66971370/1275/)
J
eg ble med en inn på badet (seff en annen som var i rusbehandling samtidig som meg). Jeg trodde han var rusfri, men han injiserte et stort omfang av stoff. Jeg ble redd, og løp opp, gjemte meg under dyna og hyperventilerte. Fordi jeg trodde han hadde tatt for mye, da han ropte og skrek så høyt.

Etterpå sitter han i en sofa hvor jeg sitter i senga. Hele skjorten hans har prikker av blod, og han har vanskelig for å puste, selv om han selv sier det går bra.

Ei anna jente kommer inn (også fra samme behandling), hun er også ruset, men det er vanskelig å se det for et dårlig trent øye.

Jeg tar noen piller, og drar- fordi jeg ikke ville være til bry/skade andre med at jeg hadde tatt disse pillene. Nesten ingen så det om jeg hadde holdt kjeft, men så pliktoppfyllende som jeg er, så dro jeg.

Psykologen Viviann fulgte meg til bussen, det var mørkt. <med et uhell fikk jeg med meg hennes lilla mobil, så vi kunne ikke nå hverandre lengre.

Tolkning:
Alle de rusa personene er deler av meg selv. Gutten er den maskuline, og aggressive selvskaderen- som bare gjør det, uten å tenke for mye.
Da blir den lille jenta (også meg) redd for å dø, døyver følelsene lett og går for å beskytte andre….
Den tøffe jenta, som nesten ingen så var rusa før hun var snydens vekke- hadde ikke psykologen sett.
Det var den delen av meg som tok bussen til Oslo.
Følelse av avvisning, og svik var stor når systemet ikke ville ta meg inn i behandling igjen (alle de andre som trengte mer hjelp fikk ny behandling)…… mn jeg var visstnok «untreatable» (haha- NOT!!) jeg «ventet» i ca 2 år!
Og selvfølgelig hadde jeg en tapsfølelse av å «miste» en god relasjon til en dyktig behandler. I tilllegg til at min bror døde brått og uventet. Life happens, so it’s helps to bring the death in my life…..cause it’s a part of it.
Bussen kjørte meg til helvete, men i underbevisstheta mi kom Viviann og veiledet meg på den måte at jeg fikk ekko i hodet av hva jeg IKKE måtte gjøre- og hvordan ting hang sammen. Det var nok den lilla telefonen.

I forgårs kom du opp i underbevisstheta mi og gav meg EMDR-behandling- til jenta som fortsatt ikke har så mye stemme- og mister følelsen i beina.

Det kjentes crap å våkne nå, men det er en del av integreringsprosessen.
Skulle ønske jeg hadde en nær samarbeidspartner- fordi ja it hurts!

Jeg skal finne kodene- gjøre det du lærte meg- det Hjerteakademiet lærte meg- så om d er så jævlig vanskelig for et system å håndtere følelser, eller å finne en god terapeut…..

Så ska æ vær min egen terapeut. «Blod, svette, tåra å d som høre med» Fordi her æ e no, e midlertidig og d e null behandling…..mn dog lærerikt å se at mennesker går som roboter i et system som ikke funker for særlig mange. De fleste som jobber har selvfølgelig den beste hensikt og ønske om å hjelpe- det er bare mange som ikke vet hva de gjør.

«The Haunted Self – kroniske traumatiserte, og dissosiative lidelsa kjæm straks i posten sammen med ei judodrakt.

I Am a Fighter.

Å du med kunnskap om sånne som mæ- du finnes…..æ jobbe mæ mot dæ – følelsa e ikke farlig, men for mæ har dæm vært d så lenge at d trengs litt integreringsarbeid. Kort sagt.

Æ begynne «alein»…..(selv om æ ikke e heilt alein da <3)

This game is called a bad sircle- and this is what climbing the VESTPLILLAR truly meant for me mentally and physically!

Tanken om å klatre Presten om til meg, da jeg i løpet av 10 minutter på en pasient pc fikk søkt opp den fantastiske ruten. Jeg bestilte sko der jeg var i Trondheim i 2011 i rusbehandling. Da ble det lite klatring fremover fordi rusen kjørte meg ned i helvete, men jeg følgte jo følelsene mine, gjorde det selv, ingen kunne stoppet meg da…..broren min døde, og jeg taklet ikke følelsene rundt det…. Med en nær relasjon har ikke det skjedd, men det går ikke å tenke slik nå. What has been, has been….release- and collect the positive…

For litt over ett år siden slet jeg med å gå i over 15min pga spiseforstyrrelser, men sakte men sikkert, og i perioder trenet jeg hardt for å nå målet om å klatre Presten. Da jeg satte meg målet i 2011 var jeg egentlig pissredd, og hadde kanskje ikke nok tro på mine egne evner.

Mirakler begynte å skje da jeg begynte å følge hjertet mitt, så jeg er utdannet hypnoterapeut- og jeg har en løsning som kan gjøre meg hel- d betyr følelser smerte…etc….but that relation will come……I just know! (tryggheta sjøl som ser at følelsa e ufarlig og menneskelig- å æ ska jo bli den tryggheta!)

Den andre taulengden (på the alternative route- the Vestpillar) ble en test fordi jeg allerede da ble frustrert og sint fordi jeg ikke så løsningen på å komme meg opp og videre….mn etter litt banning fant jeg løsningen, og det var jo lett når jeg fant den! – og kanskje er det litt sånn nå i livet også- fordi jeg ikke ser det!- Tillit (haha)

Presten besto av 12 taulengder, og over halvparten av dem er på klatregrad rundt 6er tallet. Det er over min klatreevne på led innendørs, og det å gjøre det over 300 meter over bakkenivå krever enda mer mentalt styrke. Toppen er på rundt 450 moh.

Det var to taulengder jeg bare ikke kunne falle på- fordi tauet kilet seg fast i en sprekk. Hadde jeg falt da hadde jeg landet 5-7 meter lengre ned på ei fjellhylle, og d kunne vært kjipt, så da handlet det om å mobilisere modus: Fokus, balanse, råskap, pust, og en liten dose aggresjon- og luckily for mæ og min guide gikk d bra…har kanskje aldri ropt «STRAM TAU FF» så høyt før, men guiden min var avslappa og virket sikker. Det hjalp selvfølgelig, og klatrera har jævlig fiiin kropp – enda en grunn og et modus t å henge med … haha….

Opp The Slanting corner tissa jeg meg bokstavelig ut før jeg skulle klatre mn d var super klatring, d bare rev i venstre del av magemusklene…..I did it! – og æ skjønne why klatrera bli så sterk 😀 D va heldigvis vind, så buksa tørka før æ møtt klatreguiden min- flaut…..tja..nei….gav vel slæpp på nå frykt å bare gutsa ….oppover en verdenskjent taulengde som va awsome ❤

Den siste kjipe situasjonen var over et bratt travers sva jeg ikke kunne falle på fordi da hadde jeg falt i pendel 3-6 meter og risikert å slått meg selv mot fjellveggen. Jeg ba om hjelp og ropte «DET GJØR SÅ JÆVLI VONDT» Leggene hadde kramper, og jeg skjønte hvis jeg ikke gikk, så ville jeg falle. Etter noen minutter slo hypnoterapien, eller scriptet jeg laget til meg selv inn, etter litt hyperventilering, og banning, så slo bryteren over i at jeg bare ble iskald og kind of a warrior- no fear at all….reaksjonen kom ett døgn etterpå- haha!. og den kommentaren- handlet mest om selve livet når jeg fikk temlt ,eg om…..

Det er mange som har snudd, og mange har stådd 1-2timer og…vært redd….d skjønne æ! på den sva- delen.

Etter jeg kom på toppen fløy en ravn over hodet mitt og skreik mæ i øret d æ trengt. ❤
D e ein av mine åndelige guida no, og den var med på hele turen….mn d som e viktig e at nøkkeln e i hjertet, og uansett kordan følelsa æ har, eller får, så skal jeg alltid velge lyset. Lyset er kjærlighet- selfcare…..is my key to success at this point of life…..and forever on….

Presten lærte mæ litt om kordan krefta som bor i mæ, og kordan æ kan mobilisere…..d e jo mental trening!

Så d å holde seg fast i veggen når man «må» (livet…)
e den rette veien å gå når d bli svart og æ bli destruktiv…..fuck d! – æ ønske å gjør den delen trygg, så æ slipp å bli redd mæ sjøl….

Just now I am a stayer—cause I said CHANGE IS GONNA COME…. og i dag  handle d om FOKUS OG MODUS…. My «Selfcareprogressionweek» har begynt….

Takk t dæ som hjalp mæ i går…æ e gla i dæ, og d reduserte «skaden» ❤

Have a great day- æ ska lær masse i dag-  ❤ Takk fjellet Presten for den visdommen du vekt i mæ…..
ÅÅÅ Takk for hypnofila kjære Bodøfriend.

Så æ nådd et mål mange mislykkes på, d ligg mye mental og fysisk trening bak d…..
Og æ klatra m skoan æ kjøpt i rusbehandling i 2011…..å æ har faan mæ gjort d…..

adrenalinjunkie e ingen løsning, mn en god hjelp på veien frem t æ har trygghet i kjerna mi.
Strikkhopp, og følelsesmessig jobbing på alle plan is my next step……å d e bare følelsa «bare»….kyndige flinke menneske æ bestille dæ t å sjå mæ når æ bli svart….ikke medisiner mæ…..d fore selvskaderen…tål følelsan min, så æ tåle dæm sjøl- og  æ e godt på vei…… så «JUST BE»

And the circle will explode…..in pieces…..so I can break free from the demons from my past.

Får sett mæ nånn nye mål som gir mæ handlekraft og drivkraft, og æ har tillit t at æ ikke bli alein, så alt for læng, men som ei indigosjæl, så e d en del av d…..

You just ha ve to find your inner strenght that just pull that shit out of you…….eminem- u know life-

Kjipt at systemet er redd følelser….kjære univers- den personen (i tillegg t styrken i MÆ) ber æ om at kjæm no……I’ve got no more blod to loose- just tears and anger to let out in constructive ways…..

«Till the wounds come out, till my bone collapse» «I will not fall, I’m standing tall»

Når æ mestra Presten, så kan æ klar ALT (og d kan alle- som har evnen t å tåle, være mindfull og fighte i lyset vekk fra mørket)

æ veit ka æ ska gjør, og æ gjør d!

Peace out….å æ bestille en dag m JORDBÆR utendørs…. 🙂  jummi
om æ ikke bli møtt m d i dag så kjæm d alltids en ny dag…..And love to u all- its’s kind of intense engergies in a mental hospital- a great journey for me to get more knowledge and learn to turn off my sensitive parte- to shield myself.

Å æ bør jo helst ikke si noe om energia her…..huff….uvetenhet e litt for skummelt t å vær lovlig i et «kyndig» helsevesen.
Paul- du redda livet mitt da æ va 14- takk ❤ (I think u see my sides, and I just can’t explain my gratefullness)

Climbing that mountain gave me gifts of health that is keeping me alive- and the feeling that I know…I can be who I want, and I know what I want ❤

Psykiatri & sånt

Er det behandleren eller er det pasienten som vet best hva som trengs?

Hadde vært kult med en oppgave hvor pasienten skriver hva han mener skal til for at han blir frisk.
Samtidig skal behandleren gjøre det samme…..

Lurer på om det kunne vært en—-ahaa—experience.

IMG_0510

Nå for tiden er det mye fokus på psykiatri og nedleggelse av forskjellige enheter. Som jeg har fått med meg, så er det flest rus/psykiatri enheter som kan bli rammet.

Rus/psykiatri enheter er etter min mening de enhetene som er nærmest å gi traumeutsatte og dobbeltdiagnosepasienter en god behandling. En behandling som gir en verdig mulighet til å fortsette livet på en bedre måte enn før. Og regjeringen ønsker å legge ned, men da får de værsågod og komme med nye forslag!

Det er på høy tid med fornying. Systemet i dag fungerer ikke. Punktum.

Hvorfor er det de samme pasientene som kommer tilbake til innleggelse gang på gang?

Å komme inn i behandling kan være vanskelig fordi du er for frisk, og neste gang du prøver er du for syk for behandling.
Når du er inne i systemet må du jobbe for å gjøre deg forstått, og hvis du er en av dem som har fått over 4 diagnoser- da sliter kanskje de ansatte med hvordan de skal behandle deg?

Det er kanskje bedre og ta utgangspunkt i mennesket- og ikke diagnosen?

Når du er ferdig i behandling og du skal få skikkelig god oppfølging- da skjer det ofte nok at du er nødt til å forholde deg til noen andre som ikke kjenner deg. Du føler kanskje du må fortelle alt på nytt- og det er slitsomt. Hvis du er uheldig må du kanskje vente på oppfølging og når du først får det er du kanskje inn til behandling på nytt.

Det skjer ofte nok at de som skal hjelpe og de som trenger hjelp har forskjellig syn på hva som blir riktig. Kanskje har pasienten en sterk personlighet og blir sett på som frisk av den grunn?

Vil en person som ser mer hjelpetrengende ut få bedre hjelp?

Hvordan hjelper det relasjonskadde mennesker å bytte «tillitsperson» gjentatte ganger i løpet av et behandlingsløp?

Jeg håper noen smarte og oppegående mennesker der ute vet hva en god relasjon kan bety i en tilfriskningsprosess…
men i psykiatrien er det ikke lov å vise for mye kjærlighet- fordi det kan føre til at pasienten blir avhengig av behandleren-

Det er dumt for det er fortsatt mulig å kommunisere sammen!

Kanskje er kommunikasjon, og kjærlighet svaret på det meste?

Det er ingen mennesker som liker å bli pratet bak ryggen på, oversett eller sett ned på. Sånn er vi skapt.

En av grunnene til at jeg kom meg raskt var fordi jeg ble likestilt med alle andre mennesker. Jeg var heldig og ble møtt av fordomsfrie behandlere som så bort fra diagnoser. Dessverre blir den alternative behandlingbevegelsen uglesett…..

Det er trist å si det, men det var ikke før jeg sluttet og få hjelp i det offentlige at jeg ble frisk……

Da må det være noe som ikke stemmer. Jeg vet jeg ikke er den eneste psykiatriske pasienten med den historien.
Det hadde kanskje vært interessant og sett litt nærmere på?

sb10066505e-001

Ta medisinen din. Rus/Psykiatri.

Det sa de i starten. Du trenger medisinene dine Kine, de er krykken din. Jeg husker de gav meg Fontex antidepressiva på BUP da jeg var 14 år. Jeg hadde anoreksi og etter min mening hjelper ikke en antidepressiva medisin mot en spiseforstyrrelse. Roten til spiseproblemet er da for pokker meg noe annet en en depresjon! Depresjonen er en følge av spiseforstyrrelsen. Uansett, så er det alltid en grunn til en depresjon også. Jeg tror ikke ALT handler om en kjemisk ubalanse i hjernen. Jeg fikk en følelse av at jeg var feil! Den følelsen gikk jeg med helt til i fjor da en behandler på Sigma nor fortalte meg at det ikke var noe galt med meg, og at psykiatrien hadde påført meg disse tankene om meg selv.
På BUP fikk jeg også lette sovemedisiner, men det jeg husker sterkest var at de truet med å sette en sprøyte i baken på meg om jeg ikke roet meg ned og lot dem få gi meg mat. Da jeg ikke fikk noe medisiner like før rusbehandlingen i fjor så brukte jeg denne trusselen tilbake: Kan dere ikke bare sette ei sprøyte på meg så jeg får sove?!? De lo bare av meg. De skulle ha vært i mitt hode da; Det knitret, det klødde over hele kroppen, tvangstanker og vrangforestillinger. Jeg gikk lenge og så en skikkelse henge seg foran øynene mine, det tok meg en dag å skjønne at det var meg selv. Dagen før hadde jeg vært »i en skrekkfilm».

-Jeg la meg utmattet ned på sengen, det kjentes ut som om jeg fikk lett berøring flere steder på kroppen. Akkurat i det jeg sovnet var det noe som pustet meg i ansiktet. Jeg var så sliten at kroppen ikke gadd å bli redd. Prøvde å puste meg selv i ansiktet for å sjekke om det kunne vært meg, men nei det var ikke mulig. På det tidspunket trodde jeg det hadde rablet helt for meg, men jeg kom meg igjennom psykosen. Jeg tror ærlig talt ikke de på østmarka skjønte hvor ille det sto til for det var under denne frivillige innleggelsen jeg fikk permisjon!!! 10mg sobril for en psykose og frykt fra en annen planet etter en overkill med amfetamin som kunne ha blåst hjernen min i dass. Ja, jeg er rusavhengig, men jeg har fortsatt de samme behovene for trygghet som ethvert annet menneske. Når det regner piller fra himmelen da er det noe galt! Jeg turte aldri spise den pillen, den eneste pillen jeg ikke har spist kanskje, hehe. Dette høres helt sprøtt ut, men jeg var ikke den eneste som så/hørte pillen som ramlet ned fra himmelen……Det var jo derfor alt ble så creepy.
Yeah right- Jeg tenkte egentlig å skrive om medisineringen jeg har hatt, men hadde litt behov for å sette ord på frykten.

Etter BUP starter jeg med cipramil- antidepressiva. På folkehøgskole i 2006 slutter jeg med medisinen da ei jente i klassen sa jeg ikke trengte dem. Hun viste seg å ha rett.

Møtet med voksenpsykiatrien var en katastrofe. Alt det positive som var bygget opp med psykologen fra BUP ble rivd ned etter 2 samtaler og etter akuttinnleggelse på akkuttpost (PTSD). Hvorfor?

1.  Jeg hadde alt på en gang. Toppidrett og oppstart med traumebehandling…..
2. Jeg var ikke vant til direkte spørsmål, så jeg bygde kraftig opp forsvarmekanismene mine.
3. Jeg fikk plutselig NYE diagnoser, behandlere mente forskjellig og jeg ble derfor bare FEIL. Jeg ble ikke hørt!
4. Medisinering

Jeg ble anorektisk igjen. For å vinne tilbake kontroll (ironisk nok). For første gang fikk jeg benzodiazepiner. 25mg sobril på en utsultet kropp. Det slo hardt. Jeg ble ikke fulgt opp etter jeg fikk medisinen en gang, var på tur til butikken jeg. Der måtte jeg snu, jeg klarte ikke se inngangsdøra 0_0. Fikk litt panikk først, men så ble det bare behagelig, som å sveve på en sky…..

Senere da jeg var enda dårligere med maten (jeg var ærlig om det) fikk jeg 50mg (!) nozinan av legen, mot angst. Alt ble svart, jeg satte meg ned i en stol. Da kontakten min på Nidaros DPS gikk forbi og jeg prøvde å si hvor redd jeg var ble jeg avvist. Jeg KRØP opp trappa til kantina og trykket på en kopp med kakao fra maskina da jeg skjønte at det var et blodtrykksfall jeg hadde. Jeg klarte såvidt å gå ut til mamma like etter, likblek var jeg. – Hva har de gjort med deg? Raste hun. Stillhet.

Jeg ble utskrevet da jeg var så syk jeg aldri hadde vært. Behandleren min gråt til meg: Hvordan kan vi hjelpe deg? Du må ha en BMI på 14?  – Neeei, på 16,5 svarer jeg. Har tung beinbygning. Jeg vet ikke, jeg vet ikke….
Hun gir meg sobril som trøst? Lov meg at du ikke tar mer enn en om gangen, det er farlig når du er så tynn.
Jeg lover, men monsteret i meg lover noe annet. Så plutselig uten forvarsel blir jeg kastet ut. Det er 20 minus ute, jeg klarer såvidt å løfte bagen min, men jeg er så SINT og da blir jeg sterk.
-Hvor skal du Kine? Sier Vibeke da jeg møter henne i gangen. Har du blitt utskrevet?
Jeg klarer ikke svare. Hun tolker det som et ja og begynner å banne høyt. Klarer du å gå til bussen?
– Jeg vet ikke om jeg overlever den turen, sier jeg. Hun tar bagen min og kjører meg hjem til mamma.
Jeg var heldig som møtte deg Vibeke<3

Etter denne episoden sluttet Vibeke i jobben, det ble skiftet sjef og ansatte ble sendt på kurs om spiseforstyrrelser på Levanger. Jeg overlevde ventetiden til innleggelse på RKSF Levanger (såvidt) og møtte kontaktene mine fra DPS der. Det var rart.

På Levanger fikk jeg sobril 10 mg, men jeg ville ikke ha, for jeg datt helt bort og klarte ikke få med meg hva de andre i gruppa sa. Dette fordi jeg også hadde sulteforet hjernen min, oppførte meg nesten som om jeg var dement. Så startet jeg opp med cipramil, som ble gjort om til cipralex (mer potent antidep.). Så fikk jeg zyprexa, det funket ikke så jeg fikk remeron. Jeg husker ikke alle medisinene som ble utprøvd, men en ting er sikkert. INGEN funket kun positivt. Cipralex gjorde at alle følelsene mine ble flate, jeg kjente ikke på glede lengre. Det var kun smerte…..(suicid attemt 2)….og sobrilen ble fjernet da vekten ble høy nok og angsten faktisk kom tilbake….det er så bak mål. Få medisin for å klare å spise og hjelp til vektoppgang….noe sier meg dette handler mye om statistikk, og ikke om mennesket det burde handlet om.

På Trondheimsklinikken ungdomsavd. i 2011 prøver de ut effexor (antidep.) på meg. Jeg tar dem i litt over 1 uke, men blir bare mer og mer destruktiv, så de fjernet den. Her ble jeg fulgt opp av den flinkeste psykologen jeg vet om…..

Jeg spør Berit Norstrand på et foredrag hvor hun snakker så positivt om disse medisinene som krykke: Hvorfor fungerer de ikke på meg? Hvorfor er det som om de virker motsatt?
Hun hadde ikke noe svar på det.

Har denne medisineringen bidratt til at jeg har vært mer destruktiv og ustabil? Jeg tror det.

SEROQUEL – Den verste allround medisinen i psykiatrien nå tørr jeg påstå. Det er et psykofarmaka mot psykoser, men brukes til nesten alt. Søvn, angst, schizsophreni, psykoser, uro…m.m
Jeg fikk den pga. søvnmangel og angst…..som rusavhengig. Det er ikke bra. Den selges på gata med bla. dekknavn som "baby heroin" Jeg skjønner hvorfor.  Jeg tok pillene på kvelden mot angst, så fikk jeg blodtrykksfall sto på knærne og pusset tennene for så å glemme hva jeg gjorde før jeg sovnet og våknet med mer angst. Veldig dum medisin å gi til en person som "tar for å glemme". Jeg blir kvalm….
En dame jeg var innlagt med sa hun fikk seroquel, hun hadde det bedre, men kroppen hennes var slapp tung og fæl. Ja, seroquel kan føre til vektøkning og mer matlyst. Denne medisinen fikk jeg da jeg hadde bulimi! Er det mulig?!
Det virker som om nesten hver pasient jeg kommer i kontakt med har erfaring med denne medisinen. Det er noe galt da…..Vi medisinerer alle med den samme medisinen…HURRA!
Man blir faktisk avhengig, selv om det er et C preparat…..tok meg 14 dager å få sove normalt igjen etter jeg sluttet, men det var verdt det 🙂

Sånn generelt er det alt for mange som ikke vet hva de gjør på jobb! Hversågod- medisin, så vet de ikke om medisinen vil være til hjelp eller skade (Jeg har fått feil medisin flere ganger på psyk- slikt skal ikke skje…jeg var "heldig" da, det var bare hjertemedisin og ei kule med benzo.)

Like før jeg bestemte meg for å kutte ut sovemedisinen min (stilnoct) i vinter, så ble jeg tilbudt en ny medisin jeg ikke hadde prøvd før…..yee…NEI TAKK!!!

Den eneste medisinen som har hjulpet meg i psykiatrien er:
-EMDR (Eye Movement Desensitisation and Reprocessing)
– Meditasjon (Med all den tiden jeg har vært i behandling har jeg kun fått 2 timer meditasjon- takk til verdens beste psykolog<3)
-Kjærlig omsorg (Bli sett og hørt, trøst, trygghet) – dessverre gikk jeg under kategorien " denne pasienten skal ikke få så mye oppmerksomhet da hun bli verre av det. hun trenger å lære seg å….FY….jeg var vant til å være alene og bli avvist….Takk for feilbehandlinga! Jeg fikk for LITE av det TRYGGE dere KUNNE tilby, men VALGTE å IKKE tilby meg på grunnlag av DIAGNOSEHÅNDBOKA…Jeg er langt i fra den eneste…..
– Ut i NATUREN 🙂
– Kunst og utrykksterapi (tegning på egenhånd)
-Samtaleterapi (der det var en sunn dialog…kun FÅ personer)
-Kognitiv terapi (automatiske negative tanker)….jeg skjønte vel utbytte av denne gruppebehandlinga 4 år etter -hehe. Åja jeg var negativ…Til og med i timen… Faen jeg vil ikke, kan ikke, klarer ikke…Kunne ikke noen spurt meg da. Hva tenker du når jeg spør deg om…? De skjønte jeg var negativ, men JEG skjønte ikke det…..Det handler om å nå frem hos, og inn til pasienten slik at pasienten får en mulighet til å forstå seg selv. Måtte bare få ut litt frustrasjon. Systemet er ganske på bærtur….Nesten ingen som får hjelp blir varig friske….det er ikke så rart heller

1. Medisinering
2. Nettverk
(det er flere grunner, jeg bare nevner noen….)

Som Arnhild Lauveng sa; Man blir ikke frisk ved å være sammen med andre syke.

Jeg har en "SYK" Identitet, derfor søker jeg mot det friske. Jeg forlater det som er trygt og kjent til fordel for det nye. Jeg forlater det jeg 'kan' av syke ting. Det er ikke for å heve meg over den som fortsatt er i lidelsen. Det er for å skjerme meg selv fra en verden jeg ikke lenger vil ta del i. Kanskje kan også jeg løfte andre opp fra mørket og ut i verden igjen. Jeg vil det. Skal bare bli sterk og trygg nok først.

TÅLMODIGHET MIN VENN ( Hva er vitsen med stress? Da tar ting lengre tid. Ta det rolig)….For jeg vet jeg er normal, og frisk i hodet. Jeg bare fikk så mange løgner i hodet at jeg begynte tro på dem selv. 
Bilde

Får en medisin for symptomet, så en ny medisin for det nye symptomet, og en til.
Plutselig ble jeg medisinert for alt.
Hva med årsaken? Hadde dere glemt den?