Angst

Maraton :) d gledes!

Jeg  begynner å kose meg med at prosessene aldri kommer til å ta slutt.
For hva skjer når alle symptomene forsvinner? Joda…jeg vil fortsette å utvikle meg, og fortsette å trene på for eksempel å være løsningsorientert fremfor problemfokusert.
Jeg kan tenke meg til en hverdag uten unødig skamfølelse og angst.

Tenk hvor befriende det må være å føle seg vel i sin egen kropp.
Akseptere og godta hele seg selv for den man er.
En hverdag med flashbacks og angst erstattet med dyp takknemlighet og glede.
Ensomhet erstattet med tilhørighet og verdi.
Dårlig helse erstattet med treningsglede og iver.
Tenk det.

Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan være en del av en skoleklasse igjen. Seriøst, jeg kommer til å gråte fordi jeg har savnet det slik.
Siden det er jeg som har falt mellom stolene, så er det bare jeg som kan gjøre noe med det også. 2 eksamener igjen, og en avtale med rådgiver, så blir valgene videre tatt ut fra hvilke muligheter jeg har.
Når jeg tenker meg om har jeg allerede valgt, fordi alle har muligheten til å bli hva de vil. Jeg vil bane meg en vei. Årne sæ 7h… å næi, d årne sæ it sjøl.

Her i Tromsø har jeg blitt kjent med ei fantastisk dame som er minst like sprø som meg, og ei dame til som digger laaaaange løp.
Vi skal løpe maraton (MSM 18.Juni) YAAY!
Begynte å gå- trene i november, satt i rullestol fordi hjernen (- traumeminner- en dissosiativ årsak-) koblet føttene fra kroppen.
Ja, vi har litt lite tid igjen å trene på….men når jeg løpte over ei mil uten å ha tilført kroppen særlig mye næring på 6 mnd(11 år sia btw) og fullfører skimaraton med virusinfeksjon….
da glede æ mæ t maraton!! (: Alle kan fullføre 42,2 km – d sitt mellom øran –
Og i dag løp æ 7x800m på tredemølla pluss oppvarming og nedjogg kl 07  – hærlig!

Å æ E i go form =) HURRA…
OG æ handle sjeldent på impulsa lenger- begynne å få mentale muskla å da …

D kjæm ikke gratis….og aill dæm følelsan som kjæm å går(bra dæm fær sin vei å…), kroppslige smerta, angst, å sånne teng som dæm m angst forstår..for angst er ikke »bare, bare». Heldigvis e d periodevis og den vil forsvinn helt en dag…
I am laughing to my anxiety because laughing makes me relax, and I think it will disappear when it figuers out that I am safe now.

Har du forsøkt d? Bruk all selvironien du har og le av angsten….
Personlig ser jeg for meg grisen med angstanfall i filmen Lille Kylling- når han svelger pusteposen til sangen «I will survive»

I WILL SURVIVE —> LEV

Reklamer

Frustrerende samarbeid

Da jeg kom til DPS i november etter endt rusbehandling hadde jeg falt inn i bulimien igjen, min måte å si ifra om at jeg trengte hjelp var å si hva jeg holdt på med. Kjøpe mat, spise og spy. Etterhvert ble dødsangsten og depresjonen så stor at det eneste jeg følte jeg oppriktig hadde glede og trøst av var den nye snustypen i kjøleskapet. «Hva hvis jeg ikke fikk muligheten  til å prøve den før jeg døde» Hehe, det er mulig å ramle så hardt.
En person som blottlegger sin tabubelagte lidelse søker hjelp. Tilbakemeldinger som «Det er kjipt hvis maten skal drepe deg, og ikke rusen». «Du må ville bli frisk nok til å bli det» møtte ikke behovene jeg hadde der og da. I den siste frasen ligger det mye, men når man er i det og demonene river, og sult og metthetsfølelse er totalt borte. Da sier det seg selv at det er på sin plass å få litt drahjelp. Hvorfor ikke spørre meg om hvorfor jeg havnet i det mønsteret, og hva jeg trenger for å bryte ut av det?

Det knitret i hodet, og det kjentes ofte ut som om jeg etset opp innvendig. Jeg tenkte på dette som en bivirkning av overdoseringen med amfetamin i fjor, stress og følelsesmessig smerte. Som en myk overgang til hjernen etterspurte jeg en lengre nedtrapping med angstmedisin, fordi jeg mente at det ikke var humant å la meg gå uten. Det ble jeg så klart ikke møtt med grunnet min rusavhengighet. Selv om dette har bedret seg per i dag, står jeg fortsatt for det jeg mente da. Det er ikke enkelt å «falle mellom to stoler». Et møte med mine ønsker der og da ville vært med på å forhindre nok et suicid forsøk. Jeg skammer meg for valgene jeg har tatt, men jeg tror de fleste ville gjort det om de hadde vært i mine sko. For meg var muligheten for å fortsette rusbruken ikke et alternativ. Det er helvete.

Jeg lever og ønsker meg videre, men jeg lever i konsekvensene av mine rushandlinger. Å være på vent fører meg ingen vei, jeg er på oppbevaring på Nidaros DPS i påvente av bolig. Hvordan samfunnet behandler tidligere rusavhengige er trist. «Hei du, skam deg mer!» Det virker som de tenker at en behandling med straff skal få oss til å slutte å bruke. I dag føler jeg meg umenneskeliggjort. Ansvarsgruppa som skal være med å støtte meg, hjelpe meg å løfte meg videre opp og fram. De er ikke her. Er det min jobb å koordinere?  Jeg trodde mennesker som jobber med mennesker valgte jobben sin fordi de virkelig har et ønske om å hjelpe? Det er forhåpentligvis flertallet, men de som bruker jobben sin for å heve seg selv over den svake, de finnes også! Jeg har sluppet guarden min før, men da har jeg bare opplevd å måtte ta i mot slag. Er det rart jeg får impulser til å slå tilbake? Skal jeg tørre å slippe dem inn en gang til? Ta sjansen på å bli tråkket enda mer på. Jeg mister ordene når dette skjer, og det føles vondt.

Jeg ble 100 prosent medisinfri i går. Det første spørsmålet jeg får før jeg skal legge meg er «Skal du ikke ha medisinen din»? Jeg svarer bestemt nei. Men den destruktive delen av meg begynner å vurdere, analysere, kritisere. Jeg har ikke tid til å utsette dette lenger, for hvis rusavhengigheten slår tilbake så slår den hardt. Jeg vet det kan bli litt tøft den første uken, siden hjernen er vant til å få et tilskudd for å få sove. På sikt vil dette bli normalisert, og jeg er takknemlig for at INGENTING VARER EVIG!

Hjertet hamrer hardt i brystet, svetten pipler, det kjennes ut som om jeg har et fall i blodsukkeret. Når jeg går så svaier det, bakken kommer mot meg. Det kjennes litt ut som å gå på en ustødig båt. Jeg føler meg kvalm og magen har lyst til å kaste opp. Det snører seg sammen i halsen.

«Dette er bare en opplevelse du har Kine»

«Ja takk, jeg vet det»

Det er vanskelig å sette seg inn i for personer som ikke har kjent det på kroppen selv. Jeg forstår at dette ikke vises på meg, og følelsen er ganske diffus og vanskelig å forklare, men den er energitappende. Sist gang jeg sa høyt at jeg var sliten, så fikk jeg beskjed om at det ikke var farlig. Jeg er ikke redd for å bli sliten! Selv om man har kommet innenfor båsen angst betyr det ikke at man er redd for absolutt alt, men når man blir sliten av å gå til butikken fordi det svaier og føttene har tungt for å lystre hodet. Når det å gå på asfalt kjennes ut som å gå i gele. Da snakker vi ikke lenger om å bli sliten på en sunn måte. Hva er det du vil fortelle meg kroppen min?

Hvordan skal jeg bryte meg fri fra systemet? Jeg har tatt en bestemmelse på å flytte ut fra DPS og inn til søsteren min slik at jeg kan komme meg videre. Det som hindrer meg er frykten for å få avgjørelsen i mot meg. At de vil komme med nye selvtillitsdrepende uttalelser. Jeg spør dem om hjelp til flytting, til å organisere hverdagen fremover slik at jeg kommer meg ut til livet igjen. De svarer at de vil hjelpe, men det skjer INGENTING! Hvor konkret skal jeg være da?

Hver gang jeg er konkret og sier hva jeg ønsker, så kaster de ballen til meg med fraser som;
«Jeg har jo sagt til deg før at….»
«Du kan bare skrive deg ut, du er her frivillig»

Hallo, jeg PRØVER å ta i mot hjelp! Det er hakk i plata her.

Jeg vil ikke bare pakke og dra, for da er jeg ihvertfall dømt til misforståelser. I dag fikk jeg beskjeden om å vente 1 uke for å diskutere bolig igjen. FRUSTRASJON. Ja, da får jeg puste med og forklare hva jeg tenker nok en gang. Mer konkret, så skyter jeg fart ut av denne tilværelsen. Jeg er et menneske ikke en gjenstand.

En fot foran den andre,

et lite steg, hver eneste dag.

Forandring i meg,
gjør det mulig for deg,

å nå inn til mitt egentlige jeg.

Takk til englene der ute som har holdt liv i meg. Takk for at dere fører meg i riktig retning ❤
Det er som ei venninne sa til meg; -Du skulle vært død, æ skjønne itj at du leve!

Det gjør ikke jeg heller, men jeg er dypt og evig takknemlig ❤

Bilde