Maraton :) d gledes!

Jeg  begynner å kose meg med at prosessene aldri kommer til å ta slutt.
For hva skjer når alle symptomene forsvinner? Joda…jeg vil fortsette å utvikle meg, og fortsette å trene på for eksempel å være løsningsorientert fremfor problemfokusert.
Jeg kan tenke meg til en hverdag uten unødig skamfølelse og angst.

Tenk hvor befriende det må være å føle seg vel i sin egen kropp.
Akseptere og godta hele seg selv for den man er.
En hverdag med flashbacks og angst erstattet med dyp takknemlighet og glede.
Ensomhet erstattet med tilhørighet og verdi.
Dårlig helse erstattet med treningsglede og iver.
Tenk det.

Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan være en del av en skoleklasse igjen. Seriøst, jeg kommer til å gråte fordi jeg har savnet det slik.
Siden det er jeg som har falt mellom stolene, så er det bare jeg som kan gjøre noe med det også. 2 eksamener igjen, og en avtale med rådgiver, så blir valgene videre tatt ut fra hvilke muligheter jeg har.
Når jeg tenker meg om har jeg allerede valgt, fordi alle har muligheten til å bli hva de vil. Jeg vil bane meg en vei. Årne sæ 7h… å næi, d årne sæ it sjøl.

Her i Tromsø har jeg blitt kjent med ei fantastisk dame som er minst like sprø som meg, og ei dame til som digger laaaaange løp.
Vi skal løpe maraton (MSM 18.Juni) YAAY!
Begynte å gå- trene i november, satt i rullestol fordi hjernen (- traumeminner- en dissosiativ årsak-) koblet føttene fra kroppen.
Ja, vi har litt lite tid igjen å trene på….men når jeg løpte over ei mil uten å ha tilført kroppen særlig mye næring på 6 mnd(11 år sia btw) og fullfører skimaraton med virusinfeksjon….
da glede æ mæ t maraton!! (: Alle kan fullføre 42,2 km – d sitt mellom øran –
Og i dag løp æ 7x800m på tredemølla pluss oppvarming og nedjogg kl 07  – hærlig!

Å æ E i go form =) HURRA…
OG æ handle sjeldent på impulsa lenger- begynne å få mentale muskla å da …

D kjæm ikke gratis….og aill dæm følelsan som kjæm å går(bra dæm fær sin vei å…), kroppslige smerta, angst, å sånne teng som dæm m angst forstår..for angst er ikke »bare, bare». Heldigvis e d periodevis og den vil forsvinn helt en dag…
I am laughing to my anxiety because laughing makes me relax, and I think it will disappear when it figuers out that I am safe now.

Har du forsøkt d? Bruk all selvironien du har og le av angsten….
Personlig ser jeg for meg grisen med angstanfall i filmen Lille Kylling- når han svelger pusteposen til sangen «I will survive»

I WILL SURVIVE —> LEV

Veien blir til mens man går…

Nå har jeg ikke skrevet på bloggen på en god stund, fordi jeg begynte å bli usikker på hvilke prosesser, og på hvilken måte jeg ville dele det jeg gjør med andre.
Tilbake til mitt hvorfor:
– Jeg skriver om mine prosesser på veien tilbake til en verdig og meningsfylt hverdag fri fra «psykiske lidelser» Jeg har uttrykket i hermetegn fordi jeg føler det handler mer om følelser, negative tanker og nevrobiologiske forsvarsmekanismer. «Lidelse» høres så vondt og varig ut i forhold….
– Det kan tenkes andre finner hjelp til selvhjelp, eller håp i noe av det jeg skriver.
-Bloggen gir meg skrivetrening og trening i å reflektere, og kommunisere. Den hjelper meg…
-Den motiverer meg til bokprosjektet mitt….det er en gøy prosess det!

«Veien blir til mens man går»

Det er det mange som har sagt til meg det siste året, og det er kanskje først nå jeg skjønner noe av essensen i det uttrykket.

Jeg som liker forutsigbarhet, og vil vite om alle utfordringene på veien før jeg møter dem.

Jeg ville ha alt klart fordi jeg trodde jeg trengte den kontrollen…
Jeg trodde det, frem til i dag. DET er en god følelse å slippe kontrollen……hahaha. Hadde jeg ikke forestilt meg det var.

Når jeg flyttet til Tromsø, søkte jeg voksenopplæring, men endte opp som privatiststudent. I en sårbar fase, var det tøft de første månedene, i den tiden jeg brukte på å begynne å bygge meg et nettverk her i nord. Nå føler jeg det er mye bedre å være meg, og jeg begynner å forstå hvor viktig gode relasjoner er for den mentale helsa vår.
I hele år har jeg forsøkt å finne en vei videre og søkt og lett etter mulige veier til målet, og fundert over om det var egoet eller hjertet som vil dit jeg vil.
I går satt jeg i flere timer og skrev om HVA jeg ville ha som yrke og HVORFOR jeg ville det. På den måten fikk jeg utløp for frustrasjonen HVORDAN….og jeg ble klar på hva JEG vil, ikke hva andre mener jeg kan.

I kveld begynte jeg febrilsk å lete etter mulige løsninger igjen, og nå er jeg helt rolig fordi hjernen min kom opp med løsningsforslag jeg ikke en gang har tenkt på.
Kanskje jeg til og med skal ha det litt gøy på veien? Ta meg tid til å bare nyte her og nå?

Det føles nesten litt uvant enda at MIN HJERNE kan finne på slike løsningsforslag! Kan jeg TA MEG TID? Kan jeg GJØRE HVA JEG VIL?
SELVFØLGELIG! Wow!

Gamle Kine hadde tenkt: Du må få deg ei utdanning så fort så mulig, og bare du blir god nok, så kan det bli ok. Nei, du kan ikke gjøre hva du vil, eller bli hva du vil. Du mestrer svært lite, og dessuten er du redd, så du kan bare gi opp, og bli det du muligens passer til å være…

hørt slik da…. Regner med jeg ikke er alene om å ha selvutslettende tanker- det er mulig å snu de. Fyflaaate….jeg har kommet langt jo…seriously?! Har det der vært meg….
Takk hjerteakademiet.

Selvfølgelig kan jeg kjøpe alle skolebøkene og ta alt som privatist! Og praksisen ordner seg, fordi jeg er motivert og er dyktig i det jeg gjør.
Det er også slik at jeg ikke trenger å gjøre alt i dag(haha…sant).
Jeg føler meg heldig, fordi da kan jeg bruke den tiden jeg trenger på å bygge meg selv opp først….hva har jeg egentlig stresset med?

Jo det… er en intens følelse av samfunnsmessige krav, skam og en følelse av å ikke være god nok akkurat som jeg er….

Det mest utfordrende steget på veien står jeg i her og nå, og det handler om traumebearbeiding.
Det har vært noen tøffe tak, og det kommer det også til å bli.

Det er første gang jeg kan si at jeg gleder meg til enhver utfordring og læring på veien.
Og jeg er bare så takknemlig for boka «The Haunted Self»

– JEG ANBEFALER ALLE PSYKOLOGER/TERAPEUTER og andre som har med traumeutsatte mennesker å gjøre, Å LESE DEN BOKA! Ferdig snakka.

Den handler om forståelsen og behandlingen av kompleks PTSD (post-traumatic-stress-disorder) og dissosiative «lidelser» (æ like ordet ubalanse/forsvarsmekanisme bedre!)
Frem til nå(e ikke ferdig å jobb mæ gjennom den) så har den boka gjort at jeg har større bevissthet rundt hva som skjer når jeg kommer i kontakt med de delene av meg som husker og bærer traumeminnene. Før merket ikke jeg bevisst når en traumeutsatt del av meg tok kontrollen «det bare skjedde», men nå er jeg som oftest bevisst tilstede når det skjer. Det kan være vondt, skummelt og alt det….men jeg tror det er et superbra tegn. Det er utfordrende å stå i de følelsene, de kroppslige vondtene, og bildene som kommer, OG samtidig holde bevisstheten her og nå- samtidig som jeg skal trygge den delen i meg….

Å skrive til de fragmenterte delene, som kommer frem i dissosiasjoner/bærer traumeminner har vært en viktig nøkkel for å trygge meg selv og bli mer bevisst. Jeg har også laget hypnofiler til meg selv hvor jeg prater til 13- åringen som ble utsatt for incest – til barnet – og til de andre delene som har behov for trygghet, støtte, omsorg etc. Det synes jeg har fungert kjempebra!

Jeg merker det ofte før jeg dissosierer og kan derfor stoppe det, og jeg er stort sett bevisst hva som skjer. TAKKTAKKTAKK!
Slik var det ikke før:
Da kunne jeg skade meg uten at jeg visste, eller husket hvordan, og hvorfor jeg gjorde det, også kunne jeg se meg selv utenfra når jeg gjorde meg noe, uten at jeg selv følte jeg kunne kontrollere kroppen min, da jeg var utenfor den.

Dette er en prosess har jeg skjønt, og jeg er helt frisk når jeg har jobbet meg  gjennom boka (har æ bestæmt). I samarbeid med en psykomotoriker med kroppslig tilnærming, og min økende evne til å be om hjelp og støtte, så ser prognosene lovende ut slik jeg oppfatter det. (haha- har læst for my tru æ….å æ ska etterhvert snu ryggen t dæm som si d tar så læææææng tid. Det trur æ e opp t kordan æ jobbe, og kordan innstilling æ har. Ikke rart d tar lang tid, når behandlera får pasienten t å tru d(!)…E enig i at d kan ta litt tid, og kreve tålmodighet, men 5-10 år? NEI!)

LISTE over ka æ ska gjør for å ha det så godt som mulig i den her prosessen:

– vær med dyr
– ha kontakt med folk
– klatre
– friluftsliv
– tørre å be om hjelp og/eller støtte
– sett grensa, og si ifra om d e nå som funke dårlig
– hvile nok
– skrive masse
– se klatrefilma (sånn koble æ av :P)
– bytt fokus (dvs. jobbe med skolefag)
– latter…omså latteryoga i et mindre godt øyeblikk…hahehihooo…
– Lage meg delmål og kortsiktig motivasjon – den langsiktige er i boks.

* Finne noe jeg opplever som meningsfullt. Det er tungt å gå rundt å føle at jeg ikke bidrar, eller ikke har en meningsfylt hverdag. (ska sjå på den…)

Utdrag fra happening med Barn av rus juleavslutning i dag, hvor vi bla. spilte et spill med reflekterende spørsmål. Et av spørsmålene jeg trakk:

– Hvem har mest trua på deg?

Tanker, minner og følelser flashet forbi…..

Hele livet frem til jeg var 21år hadde de fleste andre trua på meg: men ikke jeg.
Etter jeg fylte 22 hadde de fleste mistet trua på meg, men jeg begynte å finne den.

Nå har jeg mest trua på meg, tror jeg 🙂 Seriously?! ja…

BaR-barn av rusmisbruker(e)- samling 4-6 September <3

Heij 🙂
Før avreise til BaR nettverkssamling i Asker visste jeg ikke helt hva jeg reiste til. Før har jeg ofte lurt meg unna slike sammenkomster, fordi det å være sosial er en arena jeg føler jeg ikke har mestret på en annen måte enn – en-til-en, og det å være sosial gjennom idrett. Med andre ord, så var jeg spent. Ja, nesten litt redd, nettopp fordi skamfølelse ofte blusser opp i møte med andre mennesker.

Møtet med gjengen viste seg å gå over all forventning. Sjeldent før har jeg følt meg så inkludert i møte med en større gruppe mennesker. Jeg møtte både angst, skyld og skam. Tema for helgen var M E S T R I N G, og det var akkurat slik det ble for min del.

På videregående brukte jeg ofte friminuttene på skolen til å kutte meg selv på toalettet, fordi selvfølelsen min var dårlig, og jeg følte meg elendig i møte med andre.

Jeg møtte skammen så brikkene inni meg flyttet på seg nå på lørdag. Impulsene for å rope, slå i en sekk eller å gi faen i alt gjennom ulike former for selvskading var noe jeg kjente jeg på. Det er lenge siden den følelsen har vært så sterk, men i stedet for å skade meg på noen som helst måte gikk jeg på toalettet. Jeg tillot meg selv å gråte, men med humoren min presterte jeg å smile og presse frem «Jeg er god nok» Skammen ble transformert til latter, og selv om jeg ikke sa noe detaljert om HVORFOR skammen kjentes så vond greide jeg likevel å gi uttrykk for at det var noe som hadde kræsja inni meg. Faktisk ble jeg takknemlig også.

Har sagt det før; Menneska e AWESOME <3!
Takk til hver og en av dere 🙂

Jeg fikk en mulighet for å jobbe videre med hendelser, og følelser som begrenser min glede ved det å være meg selv.

Bildet av de fargerike stolene er tatt i Henningsvær av min lillesøster, fra da jeg var på klatrekurs, og pinadø overlevde jeg, og mestret Vestpillaren klatremessig og mentalt 😀 ❤
Hvilke stol sitter jeg på? Hvilken stol ønsker jeg å sitte på? Med andre ord hvilke roller har jeg i møte med andre, og min egen familie? Hmm…ja, virkelig bra, og lærerikt å jobbe med bevisstgjøring og rollefordeling.

Studiene går bra, men det er KJEDELIG fordi jeg føler ikke jeg får nok faglig input. Hva gjør jeg med det?
Jo, jeg lager et foredrag, og leser fagkunnskap som går mer i dybden. Yee… sånn sett er det greit å være min egen sjef 🙂

Bare en kort liten oppdatering fra meg. Det går fremover, med babysteps.
Nå til helgen skal jeg ta klatreleder inne kurs. For å si det sånn….så elsker barnet i meg å leke og være ei akrobatisk apekatt. Judo, og klatring er perfekt for det ❤ juhuuu….

image

E d greit å bli lagt i reima når æ endelig har en stemme? Fyfaen. …æ sa ifra. Skjønne d e basert på uvitenhet, så æ tilgir d. Tommel e stuka og tåa e d….æ lære jo my om å ikke bli hørt….til og med når æ e konstruktiv….så æ ska kom mæ t h. ut herfra og slå på boksesekka….uvitenhet e skummelt spesielt når d e snakk om reima og ligg i  uvitenhet …til og med når æ e rolig og klare å sett ord på ting. Uetisk….
Æ hadd ei positiv opplevelse m legevakta og alt sist….. mn no e d bajs…. Siste gangen æ søke hjelp i systemet….På den her måten. Tillit og tålmodighet ✌ Mn d e flinke persona altså, handle bare om at æ møte dæm og systemet ikke overkjøre dæm….
Omg… Har dokker hørt om kjærlighet? Æ ska ha d igjen vel vitende om at alle menneska e forskjellig 💜💜💜
Mn d e aldri greit å slå et annja menneske.  Sånn e d m den saken…..studer litt mer. Lytt!

image

En snu om dag.

D å få en kontaktperson virke utfordrende å få til. Legevakta e liksom d einaste dæm kan tilby, så æ ska nå gå nånn runda så æ finn ett eller annja.

Når lukt kan skape angst, så kan d jo SELVFØLGELIG stoppe, roe ned eller hindre angst også.

image

Lavendelolje og vanilje ( føle trygghet av vaniljelukt pga min avdøde bror 💚)

I dag har æ vært på oppdagelsesferd på Brensholmen, og på Sommarøy. D va awesome fin natur der.

image

Mn æ e litt uheldig nånn gang, mn har alltid hell i uhell…Fikk en liten lærepenge fra en kampstein i dag om at æ
1.Alltid ska ha en som spotte mæ uansett korr safe d e- spesielt på ukjent stein.
2.Ros mæ sjøl uansett om æ klare, eller ikke klare d æ ser for mæ. Spør heller: Ka kan æ gjør for å få d t? Ka e d som gjør d mulig å grei d flyttet der?/Ha d bra den dagen der…etc.

image

image

Kul i panna….løs stein…flaks d blei m en hæftig kakk☺.

For 1 år sia hadd æ panikkangst bare æ satt mæ I førersetet…
No har æ kjørt fra Trondheim – Tromsø OG vært igjennom en kronglete høyreregla overalt by i dag….og d føltes bra! Æ bare ælske å kjør bil!

image

Mental Trening funke! (Bilde fra i dag)

image

Åå positiv energi og innsikt i selvet….

Sånn så æ ut like før æ jobba mæ ut fra Åsgård no….apemedisin(BARE 3-4daga sia), e itj rart folk aldri bli bra….WAKE UP STATEN/ SYSTEMET!

image

Takk for den kunnskapen æ har fått.
Å takk t dokk som støtte mæ.
Kia Kaha! (STAY STRONG)

En go motivasjonsvideo… :)

Idrett e ein stor del av mæ, så æ ska ut å nå noen delmål- for å gå m babysteps mot hovedmålan. I dag e d restitusjon og hvile. Det vil si RIKTIG ernæring…..søvn, og hvile…. å æ ska stopp medisineringa,. Æ meine ikke alle ska gjør d, fordi medisin e rett nånn ganga, mn for mæ e d som skyt russisk rulett.
Å integrere d æ kan om trening og treningspsykologi i en normal hverdag e mitt neste steg. Just looove mental trening- OG TRENING ❤ JUDO-drakta e på tur, boksehanskan e klar- og kroppen samle ny energi.

Follow the heart….

image

I dag fikk æ gå ut på ubestemt tid og d e jo forsåvidt litt dumt når d i utgangspunktet ska vær TYDELIGE ramma og et samarbeid. Æ gikk og mediterte også bada æ…. d rensa av masse dritt ☺ personalet vil gi mæ mer medisin, æ veit i hjertet at alt av medisin   skal vekk.  Energimedisin, kjærlighet, trening, mindfullness  etc…. d e veien..

Så no starte æ jobben sjøl m gaven æ kjøpte  til mæ sjøl ….Et terapeutisk selvstudium

image

💜💜💜