Uncategorized

Ptsd vs positive relasjoner = frisk?

De siste ti nettene har jeg slitt med å få sove på natta.
I går kveld tappet jeg på eft- punktene (eft- emosjonell frigjøringsteknikk er videreutviklinga av tft- tankefeltsterapi). Jeg tappet i situasjonen- det vil si når jeg skulle legge meg.
Jeg ble veldig avslappet, men det tok likevel litt tid før jeg sovnet.
Klokka 04 i natt våknet jeg til et mareritt. Det omhandlet traumer. Det føles aldri noe særlig bra, men jeg fikk i d minste svar på HVORFOR jeg i perioder sliter med søvn.

Det som HAR SKJEDD- er under bearbeiding til å bare bli noe som har skjedd 🙂
Det gjør vondt på en måte som er vanskelig å sette ord på, men for å bli fri, så er det verdt det.

Da er det fint med dager som dagen i dag. Jeg hadde min 5 sanitetsvakt med røde kors. Det er utfordrende på en annen måte (skriver om det senere).
Hærlig vakt på fjellet<3 Selv om jeg ikke har sambandskurs- for å snakke i walkietalkie for å gi beskjeder osv- så fikk jeg prøve det i dag.
Det er noe jeg fortsatt er redd for, men det gikk helt fint, så nå blir det litt mindre skummelt å ta det kurset.
Når to introverter blir satt sammen på vakt blir det gjerne dype samtaler- og det ble det.
Interessant å kunne diskutere psykiatri med en som har et annet perspektiv enn meg selv.

Det å være med fagutdannede er ikke så skummelt lengre. Som regel er folk greie- og de er bare mennesker de også. Om jeg ikke blir respektert på grunn av arr/fortid, så gjør det ikke så vondt lengre- fordi jeg har skjønt at det ikke handler om meg.

Ny vakt i morgen- og nok en treningssetting med kommunikasjon, førstehjelp, grensesetting og hva det å være sosial innebærer (alle har kanskje, mer eller mindre, et snev av sosial angst tror jeg…så da er det greit da).

Hva tror du gjorde at du ble frisk (og blir frisk fra ptsd)?
– Å finne i meg selv hva jeg VIL – og hva jeg LIKER og hva jeg DRØMMER om
Det er og var min største drivkraft til å bli frisk. -løping- klatring- friluftsliv- førstehjelp 🙂
Hvorfor brukes det så lite tid på det i psykisk helsevern, og så mye tid på symptomer og det som er «galt»?

et steg i taget ❤

Fortsett, bare fortsett å gå.

Maraton gikk bedre enn forventet og gav bare en hel masse ny motivasjon og inspirasjon til å fortsettte å løpe, og til å bli fri. Med fri mener jeg FRI fra det som holder meg våken om natta, gir meg angst og fri fra det som gjør at jeg isolerer meg i perioder.

Det kan oppsummeres med et ord: traumereaksjoner

Akkurat nå har jeg behov for noen som hjelper meg å holde meg på matta. Å akseptere alle reaksjonene som kommer nå om dagen.
Det har jeg også, men ikke fra psykisk helsevern.
Der venter jeg fortsatt på en psykolog som kan bistå meg i å bli frisk fra ptsd og DID.
Den psykosomatiske fysioterapeuten har ferie.
Det er bra, for da får jeg lært meg å søke hjelp blant venner, bekjente og å finne støtte av meg selv.
Det gjør vondt akkurat nå; bilder som jeg ikke har fått satt ord på, en verden jeg ikke har greid å delt med noen fordi den er så oppsykket og sammensatt kommer opp til overflaten.

Jeg står i det, og aksepterer…selv om en del av meg roper; HALLOO det er nå jeg trenger støtte!
Fuck det. Det er svært få som blir friske under psykisk helsevern.
Likevel skal jeg ta i mot hjelp derfra fra høsten. Det er utfordrende og skummelt fordi grensene mine har blitt krenket mange ganger også der.
Nå har jeg ihvertfall evne til å si ifra. Det gjør det trygt nok til å gi det et forsøk til.

Er med i ei yogagruppe nå (over nett). Da er jeg en del av ei gruppe- og bare det gir meg litt mer mot og styrke til å holde ut. Løpinga ser jeg frem til å fortsette med, men akkurat nå trenger jeg hvile- kroppen har blitt syk.
Det er stresset traumene gir.
Jeg har vært innom tanken å legge meg inn «for å få en pause».
– Da må jeg vinne over min egen ambivalens i forhold til benzo (angstdempende medisin)
– Sette grenser da jeg vil møte mye nytt personale
– og nye pasienter
– jeg vil også der måtte møte følelser og traumebearbeidinger alene- fordi de behandler meg ut ifra feil diagnose(!)
– blir det for mye følelser kan jeg risikere at de tar fra meg kontrollen, blir sinte eller ber meg om å ta meg sammen.
– jeg vil ikke få det JEG HAR BEHOV FOR

……altså vinner jeg mest på å stå i det alene en stund til.
Å gi litt slipp på følelser alene- hvor det er trygt å gjøre det.

Psykisk helsevern er ikke satt sammen slik at jeg med min problematikk skal bli frisk.
Da får jeg tenke ut av boksen – og det gir resultater!

SKJER DET NOE MED VERDIEN TIL ET MENNESKE, NÅR DET MENNESKET GÅR FRA Å VÆRE BARN TIL Å BLI VOKSEN?

I PRAKSIS INNEN PSYKISK HELSEVERN SÅ ER DET EN SANNHET.
Det er verdt å tenke over.
Da jeg var pasient på BUP ble jeg behandlet annerledes enn da jeg møtte voksenpsykiatrien.
Da jeg i voksenpsykiatrien gikk fra å være spiseforstyrret til narkoman, da gikk jeg fra bli behandlet dårlig av flere til å bli behandlet som dritt.

Når det en gang er slik, er det fint å ha alternativer.
Finner mye humor og støtte i bøkene til psykolog Arnhild Lauveng om dagen.

Takknemlig og glad er følelser som tar plass i dag- Hva kan du gjøre for å snu om på situasjonen du står i? Får skrive om det senere en gang- det hjelper også meg å seile riktig vei 😉
Fortsatt god sommer

Silent topic

Hva handler flykten om?

Flykten fra følelser, inn i rus, selvskading og spiseforstyrrelser?
Er vi mennesker som velger eller har valgt å flykte svake?

NEI!

For min del har det handlet om at jeg ikke har hatt kunnskap og verktøy for å håndtere mine følelser. Også har jeg på grunn av overveldende opplevelser og trygge/utrygge voksne hatt en forsinket sosial utvikling.

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle for å flykte når følelsen av mestring uteblir.
Ingen ønsker å stå alene, men det er det skamfølelsen ofte gjør med oss. Den fører oss vekk fra det som løser den opp, nemlig trygge relasjoner.
Å si «de skumle ordene» til en annen person er ofte ikke så skummelt som det føles i forkant.

Skammen er roten til mine tidligere symptomer, og skam er noe av det jeg har jobbet minst med i terapi (E d mulig?!)
Skammen er stille. Det kreves dyktige terapeuter(neida) for å forstå at selvskading, ukritisk rusing, bulimi og sultestreik kan være et uttrykk for at egenverdet har sagt god natt.

I fremtiden håper jeg symptomer blir så lite vektlagt at det blir mulig å jobbe med ROTÅRSAK. For alle de som trenger hjelp nå og fremover, så håper jeg de blir fanget opp av et system som ser dem og følelsene deres.
Når jeg hadde anoreksi handlet det om MAT. Når jeg hadde bulimi- var det i hvertfall bedre enn om jeg rusa meg. Når jeg rusa meg handlet det om rus. Bare EN! gang når jeg selvskadet meg handlet det om følelser, og den ene gangen la grunnlaget for min heling og bevisstgjøring i forhold til alle symptomutrykk.

Det er en vits egentlig. Jeg er mer redd for å være synlig under maraton nå 18.juni, enn å løpe selve distansen på 42,195 gode km. Skamfølelsen som ikke vil slippe taket, og som kommer hver gang jeg føler meg sett, eller i fokus. Hele bakken svaier. Det føles som å gå på en båt, og synet blir uklart når aktiveringen er på sitt værste.
Ikke rart jeg føler for å trykke på PAUSE.

«Det går over» kan folk dra t gok med!.
Det gjør vondt- OG DET ER HELT OKEI!
En dag vil trykket bli normalisert, men det finnes ingen vei utenom. Ingen snarvei, eller forløsende flukt. Støtt meg (og andre) heller når det gjør vondt.
3 år e lenge å VENTE på at noe skal GÅ OVER. Akkurat nå er det sånn slik det er- hjelp meg heller å finne metoda og håndtere følelsen på og utforsk sammen med meg KA DET HANDLE OM. Ka ska den følelsen lær mæ?

Jeg skal løpe likevel, fordi jeg elsker å løpe. Selv om jeg har inkotinensplager begge veier skal jeg løpe. Plagene er bedre, og jeg har tror på å bli helt bra da noe skyldes PTSD.

For en måned siden da tarmen min tømte seg på trening fikk jeg høre at det er det værste som kan skje et menneske. Haahaa….ja, det var flaut og veldig ubehagelig!
Det værste som kan skje et menneske er det langt ifra da. Hadde jeg vært alene på trening hadde det bare vært å gå i dusjen!

Det er så mange med slike plager som lar være å gjøre det de har lyst til i redsel for hva andre tenker om det. Det er da for faen meg ingen som gjør av seg offentlig med vilje!

Satser på masse regn under maraton i tilfelle vannlating. -Kjæm langt m humor 7h –
Jeg kommer til å reise gjennom hele følelsesspekteret mitt under løpet. Gleder meg masse, veldig spent.
Kampen sitt i hodet.
Omfavn den.
Se utover.

MITT HVORFOR- maraton: Æ spreng maraton fordi æ e takknemlig for at æ kan!
Og æ ønske å få utløp for innestengte følelsa på en konstruktiv måte. Mental trening e mitt nye store interessefelt, og før/under/etter et maraton e d mye læring. Kanskje spesielt med 6mnd med løpetrening, og en skam/angstfølelse som har bitt sæ fast.
Æ E GO NOK….
dæm menneskan som inspirere mæ mæst e folk med overvekt/vældi dårlig form som dukke opp på trening og i løp! Helt rått!
…alle har vi vårt.


Lacrima Sacra 

-Tears from heaven-

Det er bare arr – om å leve med en merkelapp

Hvordan leve med arrene i møte med samfunnet?

Det er det spørsmålet jeg er interessert i nå fordi jeg ikke enda klarer å føle meg bra i møte med andre ukjente mennesker, og det kun på grunn av arrene. Det påvirker mine sosiale relasjoner, jobbrelasjoner og relasjonen til meg selv. Det gjør vondt nå, og jeg ønsker å komme dit jeg var da jeg var trygg på mine arr i møte med andre.
Da jeg jobbet på sykehjem og fikk være slik jeg var. Fikk bare et omsorgsfult spørsmål fra en av beboerne; – Å. du som er så ung!
– Ja, sånn er det.

Det er blitt en trend med plastisk kirurgi og dekke over arrene med tatoveringer.
Jeg får ofte spørsmål om jeg ønsker det, og jeg får tips om salver som kan redusere synligheten.
Jeg forstår at tanken er god, og at de mener å hjelpe.
Men jeg blir inderlig lei meg fordi det indirekte sies at jeg ikke får være som jeg er, og at arrene ikke er akseptable og derfor må reduseres, eller skjules.
For noen er det kanskje god hjelp, men for min del ønsker jeg å akseptere hele meg selv slik som jeg er og ser ut.
Om jeg dekker over arrene mine er det for å please andre, eller så er det for å tilpasse meg samfunnet – og la min skamfølelse over å være meg få vinne.
Det er litt trist at mennesker som har opplevd vonde ting, skal påføre seg mer smerte, og deretter skamme seg enda mer. For videre å gjøre alt mulig for å passe inn i samfunnet igjen…

Hjelper hjelperne selvskadere til å få dårligere selvfølelse, eller gir de selvskadere styrke til å være seg selv og bli komfortable med hele seg?

Jeg siterer lillesøstra mi; Seriøøøøst- DET ER BARE ARR!!!

Helt seriøst det er det.
Jeg har bestemt meg for å ta tattoo- sleeve på den armen jeg ikke har særlig med arr. Den armen andre ønsker å hjelpe meg å bli komfortabel med ved å gjemme den vekk- den skal jeg la være. Den er en del av meg- og den er ikke akkurat fin, og det er helt greit.

I møte med hjelpere- så er det andre personer med utdanning som selv har arr jeg har følt mest trygghet og tillit til, men hvordan blir det når jeg kommer dit hen at jeg skal ha praksis?
Blir jeg bedt om å skjule de da det menes det kan ha en «smitteeffekt»?
Den smitteeffekten selvskading har burde forståes bedre synes jeg, da det er mye som kan løses med god kommunikasjon.

Ærlig talt.
Hvilken følelse hadde du som menneske fått om du gjentatte ganger hadde fått beskjed eller kommando om å skjule en del av utseende ditt, eller en hel kroppsdel? En del du jobber med å godta selv, fordi du vil være fri, som de andre. Hadde det fostret følelser som: annerledes, ikke god nok og kanskje skam?

Vil få folk til å tenke gjennom hvordan de opptrer i møte med selvskadere (også de som er ferdige med selvskadingingen forlengst-). Tenk å være merket for livet. Det er best å bli fri med an gang da- slik at samfunnet, eller uvitenhet og merkelapper ikke får klebre seg fast og bestemme hvordan jeg skal føle om meg selv. Det er egentlig en ekstern greie, og det er sabla sterkt og på tide å bli intern….
Det beste jeg vet er når jeg er fri (eks. går i sommerklær) og folk prater til MEG, uten at arrene blir et hinder eller et tema som fokuseres på. Helt greit med spørsmål, bare det ikke blir meg, eller et hinder for å bli bedre kjent.
– Jeg ser på deg som en klatrer, klatrere er som regel kule folk. Du kan prate om arrene om du vil. Jeg ser du har arr, men for meg er du en klatrer 🙂

Slike møter er gode og hjelper meg å være meg selv akkurat som jeg er.

Arrene er en merkelapp som enda ikke er akseptert i storsamfunnet. Det har blitt mye bedre, men det er fortsatt mye uvitenhet og en del stigma.

Trengte å blåse ut litt: DET ER BARE ARR!

Tankene, følelsene og funksjonen selvskadingen har hatt er et kapittel for seg selv, og når det er over er det bare arr……

Maraton :) d gledes!

Jeg  begynner å kose meg med at prosessene aldri kommer til å ta slutt.
For hva skjer når alle symptomene forsvinner? Joda…jeg vil fortsette å utvikle meg, og fortsette å trene på for eksempel å være løsningsorientert fremfor problemfokusert.
Jeg kan tenke meg til en hverdag uten unødig skamfølelse og angst.

Tenk hvor befriende det må være å føle seg vel i sin egen kropp.
Akseptere og godta hele seg selv for den man er.
En hverdag med flashbacks og angst erstattet med dyp takknemlighet og glede.
Ensomhet erstattet med tilhørighet og verdi.
Dårlig helse erstattet med treningsglede og iver.
Tenk det.

Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan være en del av en skoleklasse igjen. Seriøst, jeg kommer til å gråte fordi jeg har savnet det slik.
Siden det er jeg som har falt mellom stolene, så er det bare jeg som kan gjøre noe med det også. 2 eksamener igjen, og en avtale med rådgiver, så blir valgene videre tatt ut fra hvilke muligheter jeg har.
Når jeg tenker meg om har jeg allerede valgt, fordi alle har muligheten til å bli hva de vil. Jeg vil bane meg en vei. Årne sæ 7h… å næi, d årne sæ it sjøl.

Her i Tromsø har jeg blitt kjent med ei fantastisk dame som er minst like sprø som meg, og ei dame til som digger laaaaange løp.
Vi skal løpe maraton (MSM 18.Juni) YAAY!
Begynte å gå- trene i november, satt i rullestol fordi hjernen (- traumeminner- en dissosiativ årsak-) koblet føttene fra kroppen.
Ja, vi har litt lite tid igjen å trene på….men når jeg løpte over ei mil uten å ha tilført kroppen særlig mye næring på 6 mnd(11 år sia btw) og fullfører skimaraton med virusinfeksjon….
da glede æ mæ t maraton!! (: Alle kan fullføre 42,2 km – d sitt mellom øran –
Og i dag løp æ 7x800m på tredemølla pluss oppvarming og nedjogg kl 07  – hærlig!

Å æ E i go form =) HURRA…
OG æ handle sjeldent på impulsa lenger- begynne å få mentale muskla å da …

D kjæm ikke gratis….og aill dæm følelsan som kjæm å går(bra dæm fær sin vei å…), kroppslige smerta, angst, å sånne teng som dæm m angst forstår..for angst er ikke »bare, bare». Heldigvis e d periodevis og den vil forsvinn helt en dag…
I am laughing to my anxiety because laughing makes me relax, and I think it will disappear when it figuers out that I am safe now.

Har du forsøkt d? Bruk all selvironien du har og le av angsten….
Personlig ser jeg for meg grisen med angstanfall i filmen Lille Kylling- når han svelger pusteposen til sangen «I will survive»

I WILL SURVIVE —> LEV

Uten sukker forsvant angsten gradvis, men lavkarbo? Æ veit itj æ gjør du?

Hellu 🙂

På hjerteakademiet hadde vi om kosthold, businessteori og coaching. Jeg har lyst til å skrive litt om kosthold fordi jeg kjente det trigget mye i meg. Så hvorfor ble jeg irritert?

De fleste i klassen inngikk en avtale om å ikke spise sukker og unngå karbohydrater i en måned. Sukkeret er greit, fordi jeg tidligere har kjent at kroppen føltes mye bedre uten sukker. Dessuten forsvant angsten min gradvis, og jeg følte meg roligere.

Jeg har hatt spiseforstyrrelser i omtrent åtte år av livet mitt og jeg angrer meg litt for at jeg ikke påpekte i klassen hvor viktig det er i møte med pasienter som meg selv Å IKKE LAGE USUNNE REGLER! Jeg er frisk i dag, men jeg kjenner på tanker og følelser jeg skal gi slipp på.

For mange kan det være passende å innta 50-100g karbohydrater om dagen, men for en som har hatt eller har tvangstanker rundt mat, så tror jeg det kan være lurt å være mer rund i tankegangen. En person som er i recovery fra en spiseforstyrrelse skal etter min erfaring, lære å IKKE tenke karbohydrater i det hele tatt. Det er greit å tenke vitaminer og mineraler, men det er en gang slik at en spiseforstyrret person ofte har mye kunnskap om mat. Det tok nesten ett år i behandling før noen spurte meg om hva jeg følte og hvordan jeg hadde det. De spurte meg selvfølgelig om mat og andre ting og jeg tror det var med å påvirke at det tok lengre tid før jeg ble frisk. Det handlet aldri om mat, men om følelser og kontroll. Kjenner du noen som har en spiseforstyrrelse, så kan du fortsatt hjelpe. Spør henne om hvordan hun har det for eksempel….

For min del vil jeg gjøre så godt jeg kan med å holde meg unna sukker og karbohydrater i en måned nå, men jeg har bestemt meg for å ikke veie noe mat, ikke telle noen kalorier. Det har faktisk ingenting å si om jeg «sprekker» heller. Målet er å kjenne på kroppen hva det gjør med tankene og følelsene mine slik at jeg bedre kan veilede eller anbefale andre noe.

Selv de som er sunne og friske i kostholdet kan ha eller få tvangstanker rundt ernæring hvis det blir for stort fokus på det. Det handler selvfølgelig om underliggende årsaker- som så mye annet også gjør.
Som oftest vet vi hva som er bra for oss og hva som er dårlig for oss.

Du kan jo selv kjenne etter om du spiser det kroppen din har godt av eller ikke.
Har du lite energi eller bobler du av energi?

YupYup- Go middag!

EFT som behandlingsmetode har fungert for meg. Kanskje det kan hjelpe deg også?

Hei 🙂
Har du hørt om EFT?
EFT står for Emotional freedom technique

Forrige skolehelg hadde vi grunnkurs i EFT. Vi fikk øvd på hverandre og byttet på å være terapeut, pasient og observatør.
Det var lærerikt. Jeg tenkte jeg skulle ta noe «lett» og ikke noe dypt, så jeg ville behandle edderkoppfobien min.
Det var en aha-opplevelse for meg. Da jeg som 14-åring fikk holde en tarantella på BUP, så hadde jeg lagret følelsene mine av å være sviktet og forlatt i edderkoppen. Det hadde jeg ikke funnet ut på egen hånd. Jeg er litt usikker på om følelsen ble forløst, om følelsen bare endret seg, eller flyttet på seg: chase the pain.
men jeg kan alltids teste det……🙂

Du lurer kanskje på hva EFT kan hjelpe mot?
EFT fikk sitt gjennombrudd som behandlingsform da det ble prøvd på Vietenam-veteraner som hadde forferdelige krigsminner. De hadde mareritt og var redd for å sove,  de var deprimerte, hadde smerter og daglige flashbacks. De hadde Post traumatisk stress lidelse som er en av de værste angstlidelsene man kan ha. Da EFT ble tatt i bruk ble følelsene til minnene endret. Minnene var fortsatt det samme, men de kunne tenke tilbake, høre og oppleve ting som minte dem om krigen uten at det skapte en angstreaksjon i dem.
Angst og Fobier
Allergi
Søvn
Avhengighet
Smerter
Depresjon
Sinne
Negative tanker
Dårlig selvtillit/selvfølelse
Vektreduksjon
Stresskontroll
Overgrep
m.m….

Hvordan kan EFT hjelpe mot smerter?

Det er alltid en årsak til at du har smerter. F.eks nakkevondt kan bety at du stresser for mye, eller kanskje du har lagret en sorg der? Ofte er det slik at fysiske smerter har en psykisk årsak.

Da jeg var mindre hadde jeg voksesmerter i hælene og knærne mine. På det værste greide jeg nesten ikke å gå. Det forbauset meg da disse minnene kom opp under en behandlingstime. Det handlet ikke om voksesmerter i det hele tatt =)

Hvis du har noen plager du tenker du må lære deg og leve med, så håper jeg du skriver EFT som et punkt på lista før du gir opp 🙂

De to neste skolehelgene skal vi lære: Hypnose 😀