Psykiatri

Lost and found 

«Kine du er gal»….sa noen til meg nå nylig, og det er ikke første gang noen sier det.

Hva er det som er så sprøtt med å si opp leiligheten, pakke sekken og dra til Italia alene?
Joa…BSU konto er smart. Jeg vet det! Jeg har vært så pliktoppfyllende at jeg blir kvalm av det. Hva skjedde med «det er nå du lever- du vet aldri når livet er over»?….Hmmmpf.

En ting er sikkert- systemet(psykiatrien) er et ventested, og jeg kommer som sagt tidligere ingen vei lengre. Noe handler kanskje om historien min, at de ikke ser behovet og når jeg sier hva jeg har behov for, så blir jeg ikke trodd av de som bestemmer, og de som hører meg og ser det behovet jeg formidler kan ikke gjøre noe.

Vi blir rett og slett maktesløse.
Må man seriøst bevise at man er traumatisert? – at det er den egentlige utfordringen, og ikke den andre regla med diagnoser som er feildiagnoser – gammelt vissvass.
«Du trenger ikke traumeterapi» har brent seg fast som et mantra i hodet mitt.
«OKEI, så jeg skal lære meg å slå av fight, flight, freeze responsen og integrere traumedelene selv?»

Takk for læringen.

Det er trist at symptomer kommer foran følelser. Det er ikke noe galt eller sykt med mine følelser, noe jeg har trodd veeeldig lenge.
Jeg har behov for litt veiledning og støtte når jeg rommer de følelsene jeg har stengt av for.
Kanskje får jeg det, kanskje ikke. Livet mitt er uansett verdt mer enn at jeg må gå rundt å vente på noen som kanskje aldri vil dukke opp. Å bruke så mye energi på å bli sett, hørt og forstått at jeg ikke har noe igjen til den vanlige hverdagen. Nei, det gidder jeg rett og slett ikke lengre.

Før kuttet jeg meg, sluttet å spise, spiste og kastet opp, rusa meg, i all hovedsak for å håndtere følelser. Det er det psykiatrien ser- et håpløst tilfelle – en ROP pasient. 

Fokuset har ligget her, nå er det over tre år siden jeg ble spiseforstyrrelse fri, rusfri, og snart kan jeg si jeg har vært selvskadingsfri over lengre tid også.
I psykiatrien ligger fortsatt fokuset på disse symptomene, mens jeg gjør så godt jeg kan med de følelsesmessige utfordringene. Når jeg nå ikke føler meg hørt, og fokuset ligger på symptomer, er det faktisk slik at jeg må skade meg, eller bli alvorlig syk om jeg skal bli hørt(få hjelp), om jeg da ikke blir for syk (da kan man ikke hjelpes?).

For å si det sånn; smerte kan ikke måles, og trenger heller ikke være synlig.
Alle burde blitt tatt på alvor når de uttrykker et behov (også før man finner ordene).
Det er jo ikke slik at årsaken er løst når symptomet, f.eks selvskadingen opphører. Det er da man jobber! Og desto viktigere er støtten fra en terapeut, et annet menneske, noen.
I et diagnosesystem må man kanskje passe inn der også?

Sist måned da jeg uttrykte behov for hjelp, så hadde jeg ikke nok symptomer.
Det er en av topp 5 mest utfordrende traumeflashbacks jeg har stått i hele livet, men siden jeg visste hvem jeg var og ikke hadde umiddelbare planer om å drepe meg selv, så måtte jeg stå i det alene. Smerte, sansefornemmelser, flashbacks i mange former….skal ikke trenge å være synlig syk i form av destruktive handlinger for å bevise at fortiden tar for mye plass.

Når jeg klarte det, kan jeg takle det meste, tenker jeg- får bare spørsmål om å gå en tur, eller ta en pille likevel.

Jeg vil heller bruke energien min på det jeg liker å gjøre, det jeg ønsker å bli, og på meg selv.

I Italia kan jeg vise følelser, fordi der gjør de det, bruker kroppsspråk og da må jeg lære meg å ta plass og være tydelig. Kan ikke håpe på å bli usynlig der, nei da kommer jeg meg ikke frem dit jeg skal.

Først skal jeg på et type selvutviklingskurs «take it or leave it». Det som er så fint, og trygt med disse kursene er at jeg kan vise følelser uten å få en diagnose, eller bli stemplet som syk. Kursene lærer meg at jeg ikke er så unik, jeg er ganske lik andre mennesker.

Etter kurset skal jeg være igjen i Italia å skrive. Klatre i Arco og Riva del garda <3, drikke kaffe, spise mat, se på mennesker, lære meg å nyte mer, og akseptere meg selv akkurat som jeg er med de arrene jeg har.
Gi meg selv nye gode opplevelser slik at det gamle preller av lag for lag. Det er ikke alltid smart å grave i gamle ting, og når det gamle kommer opp i dagen, hvorfor ikke bare skifte fokus?
Det er trygt å leve nå, og ingenting vil noen gang kunne bli under kontroll.

Jeg har litt lyst å si; FUCK it, I’m goin to Italy.

Om noen lurer; Jeg har ikke stengt av for å motta hjelp, jeg er åpen for de forslagene som måtte komme. Forskjellen er bare at jeg velger å lytte til meg selv og mine behov. Å være ærlig på hva som fungerer, og ikke fungerer. Jeg blir ikke «frisk», eller trygg på følelser av å være kasteball i et system eller å ha fokus på symptomer, blir heller utrygg og «syk» av det.
Jeg blir frisk av nye trygge relasjons-erfaringer, å kunne romme mine følelser uten å ha fokus på «hva som er galt».
Jeg tror jeg er ferdig med å sitte i en kunstig stol å prate. Jeg trenger å GJØRE. UTTRYKKE. OPPLEVE. ERFARE.

Når fokuset er negativt, er det en viss sjanse for at fokuset gjør at resultatet blir negativt.
Det kan være at alle disse årene med diagnosefokus og symptomfokus kunne knekt meg, ironisk nok.
Heldigvis er jeg; LOST & FOUND.

….det var bare følelser hele veien.

Advertisements

vente på hvem?

Nå har det gått et år siden jeg var så heldig å få rippet opp i mine dissosiative deler, delene av meg som henger fast i traumeminner og som skal integreres i trygge voksne meg, iher og nå. Frem til nå har jeg lært mye mer om kontroll, hvordan jeg selv kan ta kontrollen. Integreringsarbeid er vondt, helt jævlig, spesielt når det meste handler om å VENTE på en terapeut. 

Det er det siste året har gått med på, å vente, da det virker farlig å pirke i meg uten noen psykolog å samarbeide med. 

Nå har jeg blitt tildelt en sosionom. Hva er greia? Jeg vil ikke mer!!!! Nok er nok.

hadde dette vært første gangen jeg måtte irettesette meg, bli kastet rundt og vente, så hadde det vært ok, men dette er ikke et menneske verdig lenger- etter over 10år i systemet. 

Mulig den personen kan hjelpe,  Mn den personen kan ikke trygge meg med blikkontakt, eller å bekrefte den kompetansen jeg etterspør. Føler meg som en brikke som ikke er verdt nok til å bli hørt…stopp! Jeg er verdig. Livet mitt er verdt mer enn alt jeg eier.

Jeg har ventet over et år på å få en behandler som kan bistå meg i den prosessen det er å bli fri PTSD og D.I.D. 

Systemet fungerer ikke, så jeg holder derfor på å lage min egen bli frisk plan. Hvordan hadde du taklet det om dine nattlige mareritt, plutselig ble daglige mareritt? Det er det jeg står i nå- psykoseflashbacks og minner jeg forsøker å skaffe meg selv kompetent hjelp i forhold til, Mn de kompetente er vel opptatt fordi de er dyktige? 

SE-terapi fungerer, så jeg vurderer å bruke pengene på BSU på det, skriving, eft….jeg bruker det jeg kan, gjør det jeg kan. Kroppen min vil ikke trene mer, traumeminnene må ut først. Føler meg tom. 

Fant ut hvor angstfølelsen kom fra i går, den som svaier og prikker. Det er skam etter mange års undertrykking av menn. Og psykiatrien, som forhåpentligvis har som intensjon å være til hjelp. Noen ganger er det kanskje lurt å avslutte et kapittel?  JEG BÆRER IKKE LENGER SKAM FRA OVERGREPENE,  MEN JEG BÆRER SKAM PÅFØRT AV ET SYSTEM SOM ER MENT Å HJELPE.

Kommer tilbake til min bli frisk plan- den er og blir viktig for meg. 

Ptsd vs positive relasjoner = frisk?

De siste ti nettene har jeg slitt med å få sove på natta.
I går kveld tappet jeg på eft- punktene (eft- emosjonell frigjøringsteknikk er videreutviklinga av tft- tankefeltsterapi). Jeg tappet i situasjonen- det vil si når jeg skulle legge meg.
Jeg ble veldig avslappet, men det tok likevel litt tid før jeg sovnet.
Klokka 04 i natt våknet jeg til et mareritt. Det omhandlet traumer. Det føles aldri noe særlig bra, men jeg fikk i d minste svar på HVORFOR jeg i perioder sliter med søvn.

Det som HAR SKJEDD- er under bearbeiding til å bare bli noe som har skjedd 🙂
Det gjør vondt på en måte som er vanskelig å sette ord på, men for å bli fri, så er det verdt det.

Da er det fint med dager som dagen i dag. Jeg hadde min 5 sanitetsvakt med røde kors. Det er utfordrende på en annen måte (skriver om det senere).
Hærlig vakt på fjellet<3 Selv om jeg ikke har sambandskurs- for å snakke i walkietalkie for å gi beskjeder osv- så fikk jeg prøve det i dag.
Det er noe jeg fortsatt er redd for, men det gikk helt fint, så nå blir det litt mindre skummelt å ta det kurset.
Når to introverter blir satt sammen på vakt blir det gjerne dype samtaler- og det ble det.
Interessant å kunne diskutere psykiatri med en som har et annet perspektiv enn meg selv.

Det å være med fagutdannede er ikke så skummelt lengre. Som regel er folk greie- og de er bare mennesker de også. Om jeg ikke blir respektert på grunn av arr/fortid, så gjør det ikke så vondt lengre- fordi jeg har skjønt at det ikke handler om meg.

Ny vakt i morgen- og nok en treningssetting med kommunikasjon, førstehjelp, grensesetting og hva det å være sosial innebærer (alle har kanskje, mer eller mindre, et snev av sosial angst tror jeg…så da er det greit da).

Hva tror du gjorde at du ble frisk (og blir frisk fra ptsd)?
– Å finne i meg selv hva jeg VIL – og hva jeg LIKER og hva jeg DRØMMER om
Det er og var min største drivkraft til å bli frisk. -løping- klatring- friluftsliv- førstehjelp 🙂
Hvorfor brukes det så lite tid på det i psykisk helsevern, og så mye tid på symptomer og det som er «galt»?

et steg i taget ❤

Fortsett, bare fortsett å gå.

Maraton gikk bedre enn forventet og gav bare en hel masse ny motivasjon og inspirasjon til å fortsettte å løpe, og til å bli fri. Med fri mener jeg FRI fra det som holder meg våken om natta, gir meg angst og fri fra det som gjør at jeg isolerer meg i perioder.

Det kan oppsummeres med et ord: traumereaksjoner

Akkurat nå har jeg behov for noen som hjelper meg å holde meg på matta. Å akseptere alle reaksjonene som kommer nå om dagen.
Det har jeg også, men ikke fra psykisk helsevern.
Der venter jeg fortsatt på en psykolog som kan bistå meg i å bli frisk fra ptsd og DID.
Den psykosomatiske fysioterapeuten har ferie.
Det er bra, for da får jeg lært meg å søke hjelp blant venner, bekjente og å finne støtte av meg selv.
Det gjør vondt akkurat nå; bilder som jeg ikke har fått satt ord på, en verden jeg ikke har greid å delt med noen fordi den er så oppsykket og sammensatt kommer opp til overflaten.

Jeg står i det, og aksepterer…selv om en del av meg roper; HALLOO det er nå jeg trenger støtte!
Fuck det. Det er svært få som blir friske under psykisk helsevern.
Likevel skal jeg ta i mot hjelp derfra fra høsten. Det er utfordrende og skummelt fordi grensene mine har blitt krenket mange ganger også der.
Nå har jeg ihvertfall evne til å si ifra. Det gjør det trygt nok til å gi det et forsøk til.

Er med i ei yogagruppe nå (over nett). Da er jeg en del av ei gruppe- og bare det gir meg litt mer mot og styrke til å holde ut. Løpinga ser jeg frem til å fortsette med, men akkurat nå trenger jeg hvile- kroppen har blitt syk.
Det er stresset traumene gir.
Jeg har vært innom tanken å legge meg inn «for å få en pause».
– Da må jeg vinne over min egen ambivalens i forhold til benzo (angstdempende medisin)
– Sette grenser da jeg vil møte mye nytt personale
– og nye pasienter
– jeg vil også der måtte møte følelser og traumebearbeidinger alene- fordi de behandler meg ut ifra feil diagnose(!)
– blir det for mye følelser kan jeg risikere at de tar fra meg kontrollen, blir sinte eller ber meg om å ta meg sammen.
– jeg vil ikke få det JEG HAR BEHOV FOR

……altså vinner jeg mest på å stå i det alene en stund til.
Å gi litt slipp på følelser alene- hvor det er trygt å gjøre det.

Psykisk helsevern er ikke satt sammen slik at jeg med min problematikk skal bli frisk.
Da får jeg tenke ut av boksen – og det gir resultater!

SKJER DET NOE MED VERDIEN TIL ET MENNESKE, NÅR DET MENNESKET GÅR FRA Å VÆRE BARN TIL Å BLI VOKSEN?

I PRAKSIS INNEN PSYKISK HELSEVERN SÅ ER DET EN SANNHET.
Det er verdt å tenke over.
Da jeg var pasient på BUP ble jeg behandlet annerledes enn da jeg møtte voksenpsykiatrien.
Da jeg i voksenpsykiatrien gikk fra å være spiseforstyrret til narkoman, da gikk jeg fra bli behandlet dårlig av flere til å bli behandlet som dritt.

Når det en gang er slik, er det fint å ha alternativer.
Finner mye humor og støtte i bøkene til psykolog Arnhild Lauveng om dagen.

Takknemlig og glad er følelser som tar plass i dag- Hva kan du gjøre for å snu om på situasjonen du står i? Får skrive om det senere en gang- det hjelper også meg å seile riktig vei 😉
Fortsatt god sommer

Silent topic

Hva handler flykten om?

Flykten fra følelser, inn i rus, selvskading og spiseforstyrrelser?
Er vi mennesker som velger eller har valgt å flykte svake?

NEI!

For min del har det handlet om at jeg ikke har hatt kunnskap og verktøy for å håndtere mine følelser. Også har jeg på grunn av overveldende opplevelser og trygge/utrygge voksne hatt en forsinket sosial utvikling.

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle for å flykte når følelsen av mestring uteblir.
Ingen ønsker å stå alene, men det er det skamfølelsen ofte gjør med oss. Den fører oss vekk fra det som løser den opp, nemlig trygge relasjoner.
Å si «de skumle ordene» til en annen person er ofte ikke så skummelt som det føles i forkant.

Skammen er roten til mine tidligere symptomer, og skam er noe av det jeg har jobbet minst med i terapi (E d mulig?!)
Skammen er stille. Det kreves dyktige terapeuter(neida) for å forstå at selvskading, ukritisk rusing, bulimi og sultestreik kan være et uttrykk for at egenverdet har sagt god natt.

I fremtiden håper jeg symptomer blir så lite vektlagt at det blir mulig å jobbe med ROTÅRSAK. For alle de som trenger hjelp nå og fremover, så håper jeg de blir fanget opp av et system som ser dem og følelsene deres.
Når jeg hadde anoreksi handlet det om MAT. Når jeg hadde bulimi- var det i hvertfall bedre enn om jeg rusa meg. Når jeg rusa meg handlet det om rus. Bare EN! gang når jeg selvskadet meg handlet det om følelser, og den ene gangen la grunnlaget for min heling og bevisstgjøring i forhold til alle symptomutrykk.

Det er en vits egentlig. Jeg er mer redd for å være synlig under maraton nå 18.juni, enn å løpe selve distansen på 42,195 gode km. Skamfølelsen som ikke vil slippe taket, og som kommer hver gang jeg føler meg sett, eller i fokus. Hele bakken svaier. Det føles som å gå på en båt, og synet blir uklart når aktiveringen er på sitt værste.
Ikke rart jeg føler for å trykke på PAUSE.

«Det går over» kan folk dra t gok med!.
Det gjør vondt- OG DET ER HELT OKEI!
En dag vil trykket bli normalisert, men det finnes ingen vei utenom. Ingen snarvei, eller forløsende flukt. Støtt meg (og andre) heller når det gjør vondt.
3 år e lenge å VENTE på at noe skal GÅ OVER. Akkurat nå er det sånn slik det er- hjelp meg heller å finne metoda og håndtere følelsen på og utforsk sammen med meg KA DET HANDLE OM. Ka ska den følelsen lær mæ?

Jeg skal løpe likevel, fordi jeg elsker å løpe. Selv om jeg har inkotinensplager begge veier skal jeg løpe. Plagene er bedre, og jeg har tror på å bli helt bra da noe skyldes PTSD.

For en måned siden da tarmen min tømte seg på trening fikk jeg høre at det er det værste som kan skje et menneske. Haahaa….ja, det var flaut og veldig ubehagelig!
Det værste som kan skje et menneske er det langt ifra da. Hadde jeg vært alene på trening hadde det bare vært å gå i dusjen!

Det er så mange med slike plager som lar være å gjøre det de har lyst til i redsel for hva andre tenker om det. Det er da for faen meg ingen som gjør av seg offentlig med vilje!

Satser på masse regn under maraton i tilfelle vannlating. -Kjæm langt m humor 7h –
Jeg kommer til å reise gjennom hele følelsesspekteret mitt under løpet. Gleder meg masse, veldig spent.
Kampen sitt i hodet.
Omfavn den.
Se utover.

MITT HVORFOR- maraton: Æ spreng maraton fordi æ e takknemlig for at æ kan!
Og æ ønske å få utløp for innestengte følelsa på en konstruktiv måte. Mental trening e mitt nye store interessefelt, og før/under/etter et maraton e d mye læring. Kanskje spesielt med 6mnd med løpetrening, og en skam/angstfølelse som har bitt sæ fast.
Æ E GO NOK….
dæm menneskan som inspirere mæ mæst e folk med overvekt/vældi dårlig form som dukke opp på trening og i løp! Helt rått!
…alle har vi vårt.


Lacrima Sacra 

-Tears from heaven-

Veien blir til mens man går…

Nå har jeg ikke skrevet på bloggen på en god stund, fordi jeg begynte å bli usikker på hvilke prosesser, og på hvilken måte jeg ville dele det jeg gjør med andre.
Tilbake til mitt hvorfor:
– Jeg skriver om mine prosesser på veien tilbake til en verdig og meningsfylt hverdag fri fra «psykiske lidelser» Jeg har uttrykket i hermetegn fordi jeg føler det handler mer om følelser, negative tanker og nevrobiologiske forsvarsmekanismer. «Lidelse» høres så vondt og varig ut i forhold….
– Det kan tenkes andre finner hjelp til selvhjelp, eller håp i noe av det jeg skriver.
-Bloggen gir meg skrivetrening og trening i å reflektere, og kommunisere. Den hjelper meg…
-Den motiverer meg til bokprosjektet mitt….det er en gøy prosess det!

«Veien blir til mens man går»

Det er det mange som har sagt til meg det siste året, og det er kanskje først nå jeg skjønner noe av essensen i det uttrykket.

Jeg som liker forutsigbarhet, og vil vite om alle utfordringene på veien før jeg møter dem.

Jeg ville ha alt klart fordi jeg trodde jeg trengte den kontrollen…
Jeg trodde det, frem til i dag. DET er en god følelse å slippe kontrollen……hahaha. Hadde jeg ikke forestilt meg det var.

Når jeg flyttet til Tromsø, søkte jeg voksenopplæring, men endte opp som privatiststudent. I en sårbar fase, var det tøft de første månedene, i den tiden jeg brukte på å begynne å bygge meg et nettverk her i nord. Nå føler jeg det er mye bedre å være meg, og jeg begynner å forstå hvor viktig gode relasjoner er for den mentale helsa vår.
I hele år har jeg forsøkt å finne en vei videre og søkt og lett etter mulige veier til målet, og fundert over om det var egoet eller hjertet som vil dit jeg vil.
I går satt jeg i flere timer og skrev om HVA jeg ville ha som yrke og HVORFOR jeg ville det. På den måten fikk jeg utløp for frustrasjonen HVORDAN….og jeg ble klar på hva JEG vil, ikke hva andre mener jeg kan.

I kveld begynte jeg febrilsk å lete etter mulige løsninger igjen, og nå er jeg helt rolig fordi hjernen min kom opp med løsningsforslag jeg ikke en gang har tenkt på.
Kanskje jeg til og med skal ha det litt gøy på veien? Ta meg tid til å bare nyte her og nå?

Det føles nesten litt uvant enda at MIN HJERNE kan finne på slike løsningsforslag! Kan jeg TA MEG TID? Kan jeg GJØRE HVA JEG VIL?
SELVFØLGELIG! Wow!

Gamle Kine hadde tenkt: Du må få deg ei utdanning så fort så mulig, og bare du blir god nok, så kan det bli ok. Nei, du kan ikke gjøre hva du vil, eller bli hva du vil. Du mestrer svært lite, og dessuten er du redd, så du kan bare gi opp, og bli det du muligens passer til å være…

hørt slik da…. Regner med jeg ikke er alene om å ha selvutslettende tanker- det er mulig å snu de. Fyflaaate….jeg har kommet langt jo…seriously?! Har det der vært meg….
Takk hjerteakademiet.

Selvfølgelig kan jeg kjøpe alle skolebøkene og ta alt som privatist! Og praksisen ordner seg, fordi jeg er motivert og er dyktig i det jeg gjør.
Det er også slik at jeg ikke trenger å gjøre alt i dag(haha…sant).
Jeg føler meg heldig, fordi da kan jeg bruke den tiden jeg trenger på å bygge meg selv opp først….hva har jeg egentlig stresset med?

Jo det… er en intens følelse av samfunnsmessige krav, skam og en følelse av å ikke være god nok akkurat som jeg er….

Det mest utfordrende steget på veien står jeg i her og nå, og det handler om traumebearbeiding.
Det har vært noen tøffe tak, og det kommer det også til å bli.

Det er første gang jeg kan si at jeg gleder meg til enhver utfordring og læring på veien.
Og jeg er bare så takknemlig for boka «The Haunted Self»

– JEG ANBEFALER ALLE PSYKOLOGER/TERAPEUTER og andre som har med traumeutsatte mennesker å gjøre, Å LESE DEN BOKA! Ferdig snakka.

Den handler om forståelsen og behandlingen av kompleks PTSD (post-traumatic-stress-disorder) og dissosiative «lidelser» (æ like ordet ubalanse/forsvarsmekanisme bedre!)
Frem til nå(e ikke ferdig å jobb mæ gjennom den) så har den boka gjort at jeg har større bevissthet rundt hva som skjer når jeg kommer i kontakt med de delene av meg som husker og bærer traumeminnene. Før merket ikke jeg bevisst når en traumeutsatt del av meg tok kontrollen «det bare skjedde», men nå er jeg som oftest bevisst tilstede når det skjer. Det kan være vondt, skummelt og alt det….men jeg tror det er et superbra tegn. Det er utfordrende å stå i de følelsene, de kroppslige vondtene, og bildene som kommer, OG samtidig holde bevisstheten her og nå- samtidig som jeg skal trygge den delen i meg….

Å skrive til de fragmenterte delene, som kommer frem i dissosiasjoner/bærer traumeminner har vært en viktig nøkkel for å trygge meg selv og bli mer bevisst. Jeg har også laget hypnofiler til meg selv hvor jeg prater til 13- åringen som ble utsatt for incest – til barnet – og til de andre delene som har behov for trygghet, støtte, omsorg etc. Det synes jeg har fungert kjempebra!

Jeg merker det ofte før jeg dissosierer og kan derfor stoppe det, og jeg er stort sett bevisst hva som skjer. TAKKTAKKTAKK!
Slik var det ikke før:
Da kunne jeg skade meg uten at jeg visste, eller husket hvordan, og hvorfor jeg gjorde det, også kunne jeg se meg selv utenfra når jeg gjorde meg noe, uten at jeg selv følte jeg kunne kontrollere kroppen min, da jeg var utenfor den.

Dette er en prosess har jeg skjønt, og jeg er helt frisk når jeg har jobbet meg  gjennom boka (har æ bestæmt). I samarbeid med en psykomotoriker med kroppslig tilnærming, og min økende evne til å be om hjelp og støtte, så ser prognosene lovende ut slik jeg oppfatter det. (haha- har læst for my tru æ….å æ ska etterhvert snu ryggen t dæm som si d tar så læææææng tid. Det trur æ e opp t kordan æ jobbe, og kordan innstilling æ har. Ikke rart d tar lang tid, når behandlera får pasienten t å tru d(!)…E enig i at d kan ta litt tid, og kreve tålmodighet, men 5-10 år? NEI!)

LISTE over ka æ ska gjør for å ha det så godt som mulig i den her prosessen:

– vær med dyr
– ha kontakt med folk
– klatre
– friluftsliv
– tørre å be om hjelp og/eller støtte
– sett grensa, og si ifra om d e nå som funke dårlig
– hvile nok
– skrive masse
– se klatrefilma (sånn koble æ av :P)
– bytt fokus (dvs. jobbe med skolefag)
– latter…omså latteryoga i et mindre godt øyeblikk…hahehihooo…
– Lage meg delmål og kortsiktig motivasjon – den langsiktige er i boks.

* Finne noe jeg opplever som meningsfullt. Det er tungt å gå rundt å føle at jeg ikke bidrar, eller ikke har en meningsfylt hverdag. (ska sjå på den…)

Utdrag fra happening med Barn av rus juleavslutning i dag, hvor vi bla. spilte et spill med reflekterende spørsmål. Et av spørsmålene jeg trakk:

– Hvem har mest trua på deg?

Tanker, minner og følelser flashet forbi…..

Hele livet frem til jeg var 21år hadde de fleste andre trua på meg: men ikke jeg.
Etter jeg fylte 22 hadde de fleste mistet trua på meg, men jeg begynte å finne den.

Nå har jeg mest trua på meg, tror jeg 🙂 Seriously?! ja…

image

E d greit å bli lagt i reima når æ endelig har en stemme? Fyfaen. …æ sa ifra. Skjønne d e basert på uvitenhet, så æ tilgir d. Tommel e stuka og tåa e d….æ lære jo my om å ikke bli hørt….til og med når æ e konstruktiv….så æ ska kom mæ t h. ut herfra og slå på boksesekka….uvitenhet e skummelt spesielt når d e snakk om reima og ligg i  uvitenhet …til og med når æ e rolig og klare å sett ord på ting. Uetisk….
Æ hadd ei positiv opplevelse m legevakta og alt sist….. mn no e d bajs…. Siste gangen æ søke hjelp i systemet….På den her måten. Tillit og tålmodighet ✌ Mn d e flinke persona altså, handle bare om at æ møte dæm og systemet ikke overkjøre dæm….
Omg… Har dokker hørt om kjærlighet? Æ ska ha d igjen vel vitende om at alle menneska e forskjellig 💜💜💜
Mn d e aldri greit å slå et annja menneske.  Sånn e d m den saken…..studer litt mer. Lytt!

image