Følelser

Maissjokolade med håp

Maissjokolade, de runde kulene i smågodthylla, de har jeg døyvet mange følelser med tidligere. Ikke fordi de er spesielt gode, men fordi de er lette. Spist for å ventilere skam og sinne, eller for å gi meg selv falsk trøst og omsorg. En selvutslettende pause fra verden og meg selv.

Før jeg reiste til Italia dro jeg på kino for å se «Miracles from heaven». En amerikansk sippefilm basert på en sann historie. Siden jeg var på oppbevaring på en døgnenhet i psykiatrien hvor ordene mine var virkningsløse, så var det en følelsesventilering å kunne få mer medfølelse til meg selv gjennom å se andres smerte. Tja, nesten litt egenterapi. Det var også et tenkt rop på leting etter en løsning på å bli fri. Hvordan?!?!

Jeg kaller oppholdet på døgn for oppbevaring da systemet, eller rammene om du vil, ikke ville eller gjorde det vanskelig å samarbeide med meg om å løse årsaken til mine utfordringer. Jeg fikk heller hjelp til å bli mer redd egne følelser, slik at jeg kunne pakke de bedre inn.

Helt sant, så drømte jeg natten etter filmen at jeg skulle til Italia. Uten å forstå hvorfor eller hvordan- igjen.

På vei inn på min rad i kinosalen, går jeg forbi en maissjokoladekule. Etter filmen registrerer jeg en maissjokoladekule i den andre enden også. Uten å egentlig legge noe i det.

Lokket på følelsene forsvant på flyet til Milano. Da fikk jeg noen lekser under overskriften tillit.

Ved ankomst kurs «take it or leave it» kom det traumeflashbacks på løpende rekke. I redsel for å ikke få bli, sa jeg ingenting om det til å begynne med. Skal klare selv Kine, tok kontrollen.

Bak alle dørene lå det knotter, nesten identiske med maissjokoladekuler. Jeg måtte ta på de for å sjekke at jeg var ved mine fulle fem.

Lenger ut i kurset var redselen for det som har vært borte, og det gjorde meg heller ingenting å dele, eller utrykke når noe føltes skummelt. 

Følelsene traumeminnene har laget forsvant visst ut bakdøren….

Delpersonligheter har jeg skrevet litt om tidligere, og det vil jeg også fortsette å ha fokus på. Den største forskjellen nå er at ingen av mine delpersonligheter er syke lenger. De hører ikke lenger under kategorien «diagnose». Det er delpersonligheter på lik linje med at vi alle består av delpersonligheter.

Hva gjorde at jeg turte å face mine indre demoner på 4 dager? 

Jo, det var i grunn enkelt. Jeg var i et felleskap hvor noen var trygge på det jeg var redd for. Dessuten var alt av følelser lov, og jeg var så lei av å være redd.

Litt mot fra min side, så puffet både de indre og ytre bildene av frykt til ingenting.

I stedet husker jeg bare de gode menneskemøtene, maten, læringen, omgivelsene og opplevelsene.

Dette er det siste innlegget på denne bloggen da reisen fra «syk» til «frisk» er over. 

Takk for følget til dere som har fulgt meg på veien fra da jeg startet å skrive (mars 2014) i håp om å bli frisk. 

Å skrive vil jeg fortsette med på en annen blogg, og med et annet fokus. Kommer til å legge link til den nye bloggen her senere.

Nå nyter jeg å lage nye trygge baner i hjernen. 

Note to self; Noen ganger er det helt greit å gå sakte uten å forstå hvorfor, eller hvordan hele tiden. 

Vi prates på en annen plattform❤

TTT; Tillit-Takknemlighet-Tålmodighet 

Å, nei- ting trenger nødvendigvis ikke å ta så lang tid. Noen ganger er det nok å lytte til egne behov. Finne en dæsj med mot og en maissjokoladekule med håp.

«Håp er våken drøm» var det en klok mann som skrev en gang. – æ e enig!

Reklamer

Lost and found 

«Kine du er gal»….sa noen til meg nå nylig, og det er ikke første gang noen sier det.

Hva er det som er så sprøtt med å si opp leiligheten, pakke sekken og dra til Italia alene?
Joa…BSU konto er smart. Jeg vet det! Jeg har vært så pliktoppfyllende at jeg blir kvalm av det. Hva skjedde med «det er nå du lever- du vet aldri når livet er over»?….Hmmmpf.

En ting er sikkert- systemet(psykiatrien) er et ventested, og jeg kommer som sagt tidligere ingen vei lengre. Noe handler kanskje om historien min, at de ikke ser behovet og når jeg sier hva jeg har behov for, så blir jeg ikke trodd av de som bestemmer, og de som hører meg og ser det behovet jeg formidler kan ikke gjøre noe.

Vi blir rett og slett maktesløse.
Må man seriøst bevise at man er traumatisert? – at det er den egentlige utfordringen, og ikke den andre regla med diagnoser som er feildiagnoser – gammelt vissvass.
«Du trenger ikke traumeterapi» har brent seg fast som et mantra i hodet mitt.
«OKEI, så jeg skal lære meg å slå av fight, flight, freeze responsen og integrere traumedelene selv?»

Takk for læringen.

Det er trist at symptomer kommer foran følelser. Det er ikke noe galt eller sykt med mine følelser, noe jeg har trodd veeeldig lenge.
Jeg har behov for litt veiledning og støtte når jeg rommer de følelsene jeg har stengt av for.
Kanskje får jeg det, kanskje ikke. Livet mitt er uansett verdt mer enn at jeg må gå rundt å vente på noen som kanskje aldri vil dukke opp. Å bruke så mye energi på å bli sett, hørt og forstått at jeg ikke har noe igjen til den vanlige hverdagen. Nei, det gidder jeg rett og slett ikke lengre.

Før kuttet jeg meg, sluttet å spise, spiste og kastet opp, rusa meg, i all hovedsak for å håndtere følelser. Det er det psykiatrien ser- et håpløst tilfelle – en ROP pasient. 

Fokuset har ligget her, nå er det over tre år siden jeg ble spiseforstyrrelse fri, rusfri, og snart kan jeg si jeg har vært selvskadingsfri over lengre tid også.
I psykiatrien ligger fortsatt fokuset på disse symptomene, mens jeg gjør så godt jeg kan med de følelsesmessige utfordringene. Når jeg nå ikke føler meg hørt, og fokuset ligger på symptomer, er det faktisk slik at jeg må skade meg, eller bli alvorlig syk om jeg skal bli hørt(få hjelp), om jeg da ikke blir for syk (da kan man ikke hjelpes?).

For å si det sånn; smerte kan ikke måles, og trenger heller ikke være synlig.
Alle burde blitt tatt på alvor når de uttrykker et behov (også før man finner ordene).
Det er jo ikke slik at årsaken er løst når symptomet, f.eks selvskadingen opphører. Det er da man jobber! Og desto viktigere er støtten fra en terapeut, et annet menneske, noen.
I et diagnosesystem må man kanskje passe inn der også?

Sist måned da jeg uttrykte behov for hjelp, så hadde jeg ikke nok symptomer.
Det er en av topp 5 mest utfordrende traumeflashbacks jeg har stått i hele livet, men siden jeg visste hvem jeg var og ikke hadde umiddelbare planer om å drepe meg selv, så måtte jeg stå i det alene. Smerte, sansefornemmelser, flashbacks i mange former….skal ikke trenge å være synlig syk i form av destruktive handlinger for å bevise at fortiden tar for mye plass.

Når jeg klarte det, kan jeg takle det meste, tenker jeg- får bare spørsmål om å gå en tur, eller ta en pille likevel.

Jeg vil heller bruke energien min på det jeg liker å gjøre, det jeg ønsker å bli, og på meg selv.

I Italia kan jeg vise følelser, fordi der gjør de det, bruker kroppsspråk og da må jeg lære meg å ta plass og være tydelig. Kan ikke håpe på å bli usynlig der, nei da kommer jeg meg ikke frem dit jeg skal.

Først skal jeg på et type selvutviklingskurs «take it or leave it». Det som er så fint, og trygt med disse kursene er at jeg kan vise følelser uten å få en diagnose, eller bli stemplet som syk. Kursene lærer meg at jeg ikke er så unik, jeg er ganske lik andre mennesker.

Etter kurset skal jeg være igjen i Italia å skrive. Klatre i Arco og Riva del garda <3, drikke kaffe, spise mat, se på mennesker, lære meg å nyte mer, og akseptere meg selv akkurat som jeg er med de arrene jeg har.
Gi meg selv nye gode opplevelser slik at det gamle preller av lag for lag. Det er ikke alltid smart å grave i gamle ting, og når det gamle kommer opp i dagen, hvorfor ikke bare skifte fokus?
Det er trygt å leve nå, og ingenting vil noen gang kunne bli under kontroll.

Jeg har litt lyst å si; FUCK it, I’m goin to Italy.

Om noen lurer; Jeg har ikke stengt av for å motta hjelp, jeg er åpen for de forslagene som måtte komme. Forskjellen er bare at jeg velger å lytte til meg selv og mine behov. Å være ærlig på hva som fungerer, og ikke fungerer. Jeg blir ikke «frisk», eller trygg på følelser av å være kasteball i et system eller å ha fokus på symptomer, blir heller utrygg og «syk» av det.
Jeg blir frisk av nye trygge relasjons-erfaringer, å kunne romme mine følelser uten å ha fokus på «hva som er galt».
Jeg tror jeg er ferdig med å sitte i en kunstig stol å prate. Jeg trenger å GJØRE. UTTRYKKE. OPPLEVE. ERFARE.

Når fokuset er negativt, er det en viss sjanse for at fokuset gjør at resultatet blir negativt.
Det kan være at alle disse årene med diagnosefokus og symptomfokus kunne knekt meg, ironisk nok.
Heldigvis er jeg; LOST & FOUND.

….det var bare følelser hele veien.

Silent topic

Hva handler flykten om?

Flykten fra følelser, inn i rus, selvskading og spiseforstyrrelser?
Er vi mennesker som velger eller har valgt å flykte svake?

NEI!

For min del har det handlet om at jeg ikke har hatt kunnskap og verktøy for å håndtere mine følelser. Også har jeg på grunn av overveldende opplevelser og trygge/utrygge voksne hatt en forsinket sosial utvikling.

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle for å flykte når følelsen av mestring uteblir.
Ingen ønsker å stå alene, men det er det skamfølelsen ofte gjør med oss. Den fører oss vekk fra det som løser den opp, nemlig trygge relasjoner.
Å si «de skumle ordene» til en annen person er ofte ikke så skummelt som det føles i forkant.

Skammen er roten til mine tidligere symptomer, og skam er noe av det jeg har jobbet minst med i terapi (E d mulig?!)
Skammen er stille. Det kreves dyktige terapeuter(neida) for å forstå at selvskading, ukritisk rusing, bulimi og sultestreik kan være et uttrykk for at egenverdet har sagt god natt.

I fremtiden håper jeg symptomer blir så lite vektlagt at det blir mulig å jobbe med ROTÅRSAK. For alle de som trenger hjelp nå og fremover, så håper jeg de blir fanget opp av et system som ser dem og følelsene deres.
Når jeg hadde anoreksi handlet det om MAT. Når jeg hadde bulimi- var det i hvertfall bedre enn om jeg rusa meg. Når jeg rusa meg handlet det om rus. Bare EN! gang når jeg selvskadet meg handlet det om følelser, og den ene gangen la grunnlaget for min heling og bevisstgjøring i forhold til alle symptomutrykk.

Det er en vits egentlig. Jeg er mer redd for å være synlig under maraton nå 18.juni, enn å løpe selve distansen på 42,195 gode km. Skamfølelsen som ikke vil slippe taket, og som kommer hver gang jeg føler meg sett, eller i fokus. Hele bakken svaier. Det føles som å gå på en båt, og synet blir uklart når aktiveringen er på sitt værste.
Ikke rart jeg føler for å trykke på PAUSE.

«Det går over» kan folk dra t gok med!.
Det gjør vondt- OG DET ER HELT OKEI!
En dag vil trykket bli normalisert, men det finnes ingen vei utenom. Ingen snarvei, eller forløsende flukt. Støtt meg (og andre) heller når det gjør vondt.
3 år e lenge å VENTE på at noe skal GÅ OVER. Akkurat nå er det sånn slik det er- hjelp meg heller å finne metoda og håndtere følelsen på og utforsk sammen med meg KA DET HANDLE OM. Ka ska den følelsen lær mæ?

Jeg skal løpe likevel, fordi jeg elsker å løpe. Selv om jeg har inkotinensplager begge veier skal jeg løpe. Plagene er bedre, og jeg har tror på å bli helt bra da noe skyldes PTSD.

For en måned siden da tarmen min tømte seg på trening fikk jeg høre at det er det værste som kan skje et menneske. Haahaa….ja, det var flaut og veldig ubehagelig!
Det værste som kan skje et menneske er det langt ifra da. Hadde jeg vært alene på trening hadde det bare vært å gå i dusjen!

Det er så mange med slike plager som lar være å gjøre det de har lyst til i redsel for hva andre tenker om det. Det er da for faen meg ingen som gjør av seg offentlig med vilje!

Satser på masse regn under maraton i tilfelle vannlating. -Kjæm langt m humor 7h –
Jeg kommer til å reise gjennom hele følelsesspekteret mitt under løpet. Gleder meg masse, veldig spent.
Kampen sitt i hodet.
Omfavn den.
Se utover.

MITT HVORFOR- maraton: Æ spreng maraton fordi æ e takknemlig for at æ kan!
Og æ ønske å få utløp for innestengte følelsa på en konstruktiv måte. Mental trening e mitt nye store interessefelt, og før/under/etter et maraton e d mye læring. Kanskje spesielt med 6mnd med løpetrening, og en skam/angstfølelse som har bitt sæ fast.
Æ E GO NOK….
dæm menneskan som inspirere mæ mæst e folk med overvekt/vældi dårlig form som dukke opp på trening og i løp! Helt rått!
…alle har vi vårt.


Lacrima Sacra 

-Tears from heaven-

Maraton :) d gledes!

Jeg  begynner å kose meg med at prosessene aldri kommer til å ta slutt.
For hva skjer når alle symptomene forsvinner? Joda…jeg vil fortsette å utvikle meg, og fortsette å trene på for eksempel å være løsningsorientert fremfor problemfokusert.
Jeg kan tenke meg til en hverdag uten unødig skamfølelse og angst.

Tenk hvor befriende det må være å føle seg vel i sin egen kropp.
Akseptere og godta hele seg selv for den man er.
En hverdag med flashbacks og angst erstattet med dyp takknemlighet og glede.
Ensomhet erstattet med tilhørighet og verdi.
Dårlig helse erstattet med treningsglede og iver.
Tenk det.

Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan være en del av en skoleklasse igjen. Seriøst, jeg kommer til å gråte fordi jeg har savnet det slik.
Siden det er jeg som har falt mellom stolene, så er det bare jeg som kan gjøre noe med det også. 2 eksamener igjen, og en avtale med rådgiver, så blir valgene videre tatt ut fra hvilke muligheter jeg har.
Når jeg tenker meg om har jeg allerede valgt, fordi alle har muligheten til å bli hva de vil. Jeg vil bane meg en vei. Årne sæ 7h… å næi, d årne sæ it sjøl.

Her i Tromsø har jeg blitt kjent med ei fantastisk dame som er minst like sprø som meg, og ei dame til som digger laaaaange løp.
Vi skal løpe maraton (MSM 18.Juni) YAAY!
Begynte å gå- trene i november, satt i rullestol fordi hjernen (- traumeminner- en dissosiativ årsak-) koblet føttene fra kroppen.
Ja, vi har litt lite tid igjen å trene på….men når jeg løpte over ei mil uten å ha tilført kroppen særlig mye næring på 6 mnd(11 år sia btw) og fullfører skimaraton med virusinfeksjon….
da glede æ mæ t maraton!! (: Alle kan fullføre 42,2 km – d sitt mellom øran –
Og i dag løp æ 7x800m på tredemølla pluss oppvarming og nedjogg kl 07  – hærlig!

Å æ E i go form =) HURRA…
OG æ handle sjeldent på impulsa lenger- begynne å få mentale muskla å da …

D kjæm ikke gratis….og aill dæm følelsan som kjæm å går(bra dæm fær sin vei å…), kroppslige smerta, angst, å sånne teng som dæm m angst forstår..for angst er ikke »bare, bare». Heldigvis e d periodevis og den vil forsvinn helt en dag…
I am laughing to my anxiety because laughing makes me relax, and I think it will disappear when it figuers out that I am safe now.

Har du forsøkt d? Bruk all selvironien du har og le av angsten….
Personlig ser jeg for meg grisen med angstanfall i filmen Lille Kylling- når han svelger pusteposen til sangen «I will survive»

I WILL SURVIVE —> LEV

image

E d greit å bli lagt i reima når æ endelig har en stemme? Fyfaen. …æ sa ifra. Skjønne d e basert på uvitenhet, så æ tilgir d. Tommel e stuka og tåa e d….æ lære jo my om å ikke bli hørt….til og med når æ e konstruktiv….så æ ska kom mæ t h. ut herfra og slå på boksesekka….uvitenhet e skummelt spesielt når d e snakk om reima og ligg i  uvitenhet …til og med når æ e rolig og klare å sett ord på ting. Uetisk….
Æ hadd ei positiv opplevelse m legevakta og alt sist….. mn no e d bajs…. Siste gangen æ søke hjelp i systemet….På den her måten. Tillit og tålmodighet ✌ Mn d e flinke persona altså, handle bare om at æ møte dæm og systemet ikke overkjøre dæm….
Omg… Har dokker hørt om kjærlighet? Æ ska ha d igjen vel vitende om at alle menneska e forskjellig 💜💜💜
Mn d e aldri greit å slå et annja menneske.  Sånn e d m den saken…..studer litt mer. Lytt!

image

En go motivasjonsvideo… :)

Idrett e ein stor del av mæ, så æ ska ut å nå noen delmål- for å gå m babysteps mot hovedmålan. I dag e d restitusjon og hvile. Det vil si RIKTIG ernæring…..søvn, og hvile…. å æ ska stopp medisineringa,. Æ meine ikke alle ska gjør d, fordi medisin e rett nånn ganga, mn for mæ e d som skyt russisk rulett.
Å integrere d æ kan om trening og treningspsykologi i en normal hverdag e mitt neste steg. Just looove mental trening- OG TRENING ❤ JUDO-drakta e på tur, boksehanskan e klar- og kroppen samle ny energi.

Takk underbevisstheta- d finnes ubegrensa m kraft å løsninga der….even though nightmares feels like nightmares do!

Våknet av en kjip, men sikkert helende drøm klokka 04:10 nå i morges…..

Drøm: Jeg var hos Viviann (den beste psykologen som har jobbet med meg- se innlegg https://wordpress.com/post/66971370/1275/)
J
eg ble med en inn på badet (seff en annen som var i rusbehandling samtidig som meg). Jeg trodde han var rusfri, men han injiserte et stort omfang av stoff. Jeg ble redd, og løp opp, gjemte meg under dyna og hyperventilerte. Fordi jeg trodde han hadde tatt for mye, da han ropte og skrek så høyt.

Etterpå sitter han i en sofa hvor jeg sitter i senga. Hele skjorten hans har prikker av blod, og han har vanskelig for å puste, selv om han selv sier det går bra.

Ei anna jente kommer inn (også fra samme behandling), hun er også ruset, men det er vanskelig å se det for et dårlig trent øye.

Jeg tar noen piller, og drar- fordi jeg ikke ville være til bry/skade andre med at jeg hadde tatt disse pillene. Nesten ingen så det om jeg hadde holdt kjeft, men så pliktoppfyllende som jeg er, så dro jeg.

Psykologen Viviann fulgte meg til bussen, det var mørkt. <med et uhell fikk jeg med meg hennes lilla mobil, så vi kunne ikke nå hverandre lengre.

Tolkning:
Alle de rusa personene er deler av meg selv. Gutten er den maskuline, og aggressive selvskaderen- som bare gjør det, uten å tenke for mye.
Da blir den lille jenta (også meg) redd for å dø, døyver følelsene lett og går for å beskytte andre….
Den tøffe jenta, som nesten ingen så var rusa før hun var snydens vekke- hadde ikke psykologen sett.
Det var den delen av meg som tok bussen til Oslo.
Følelse av avvisning, og svik var stor når systemet ikke ville ta meg inn i behandling igjen (alle de andre som trengte mer hjelp fikk ny behandling)…… mn jeg var visstnok «untreatable» (haha- NOT!!) jeg «ventet» i ca 2 år!
Og selvfølgelig hadde jeg en tapsfølelse av å «miste» en god relasjon til en dyktig behandler. I tilllegg til at min bror døde brått og uventet. Life happens, so it’s helps to bring the death in my life…..cause it’s a part of it.
Bussen kjørte meg til helvete, men i underbevisstheta mi kom Viviann og veiledet meg på den måte at jeg fikk ekko i hodet av hva jeg IKKE måtte gjøre- og hvordan ting hang sammen. Det var nok den lilla telefonen.

I forgårs kom du opp i underbevisstheta mi og gav meg EMDR-behandling- til jenta som fortsatt ikke har så mye stemme- og mister følelsen i beina.

Det kjentes crap å våkne nå, men det er en del av integreringsprosessen.
Skulle ønske jeg hadde en nær samarbeidspartner- fordi ja it hurts!

Jeg skal finne kodene- gjøre det du lærte meg- det Hjerteakademiet lærte meg- så om d er så jævlig vanskelig for et system å håndtere følelser, eller å finne en god terapeut…..

Så ska æ vær min egen terapeut. «Blod, svette, tåra å d som høre med» Fordi her æ e no, e midlertidig og d e null behandling…..mn dog lærerikt å se at mennesker går som roboter i et system som ikke funker for særlig mange. De fleste som jobber har selvfølgelig den beste hensikt og ønske om å hjelpe- det er bare mange som ikke vet hva de gjør.

«The Haunted Self – kroniske traumatiserte, og dissosiative lidelsa kjæm straks i posten sammen med ei judodrakt.

I Am a Fighter.

Å du med kunnskap om sånne som mæ- du finnes…..æ jobbe mæ mot dæ – følelsa e ikke farlig, men for mæ har dæm vært d så lenge at d trengs litt integreringsarbeid. Kort sagt.

Æ begynne «alein»…..(selv om æ ikke e heilt alein da <3)