Forfatter: kinect90

Kine heter jeg. Født i 1990. Flytter til Tromsø 7.mai 2015 og er opprinnelig fra ei bygd en timers reise utenfor Trondheim. Jeg har tidligere vært en såkalt dobbeltdiagnosepasient- rus- og psykiatri. Spiseforstyrrelser, rus og selvskading var symptomer på traumet i barndommen som skapte angstdiagnosen PTSD. Jeg startet denne bloggen i mars 2014 - da var jeg fortsatt syk i den grad at jeg hadde angst opp til ørene. I dag er jeg frisk - og jeg tenker mine PTSD symptomer med- angstreaksjoner på ufarlige ting som minner om hendelser - snart er et tilbakelagt kapittel. Det kan jeg takke Hjerteakademiet og Helhetsterapiutdanningen for samt noen få enkeltpersoner i den alternative behandlingsverdenen. I dag føler jeg meg god nok og jeg vet jeg kan klare det jeg vil. Når jeg kan- kan du også. Pasienter fortjener verdig og profesjonell hjelp i møte med psykiatrien - det er langt ifra slik jeg har opplevd det.... Jeg fikk noe hjelp i systemet, men jeg hadde aldri vært her i dag om jeg ikke hadde begynt å tenke annerledes. Jeg er likevel takknemlig for den læringen psykiatrien gav meg på godt og vondt. Nå er utfordringen å integrere meg selv tilbake til samfunnet - og det har jeg tenkt å gjøre ved å lytte til hjertet mitt. Hva vil jeg? Å passe inn blir da irrelevant. Jeg er meg. Punktum

Maissjokolade med håp

Maissjokolade, de runde kulene i smågodthylla, de har jeg døyvet mange følelser med tidligere. Ikke fordi de er spesielt gode, men fordi de er lette. Spist for å ventilere skam og sinne, eller for å gi meg selv falsk trøst og omsorg. En selvutslettende pause fra verden og meg selv.

Før jeg reiste til Italia dro jeg på kino for å se «Miracles from heaven». En amerikansk sippefilm basert på en sann historie. Siden jeg var på oppbevaring på en døgnenhet i psykiatrien hvor ordene mine var virkningsløse, så var det en følelsesventilering å kunne få mer medfølelse til meg selv gjennom å se andres smerte. Tja, nesten litt egenterapi. Det var også et tenkt rop på leting etter en løsning på å bli fri. Hvordan?!?!

Jeg kaller oppholdet på døgn for oppbevaring da systemet, eller rammene om du vil, ikke ville eller gjorde det vanskelig å samarbeide med meg om å løse årsaken til mine utfordringer. Jeg fikk heller hjelp til å bli mer redd egne følelser, slik at jeg kunne pakke de bedre inn.

Helt sant, så drømte jeg natten etter filmen at jeg skulle til Italia. Uten å forstå hvorfor eller hvordan- igjen.

På vei inn på min rad i kinosalen, går jeg forbi en maissjokoladekule. Etter filmen registrerer jeg en maissjokoladekule i den andre enden også. Uten å egentlig legge noe i det.

Lokket på følelsene forsvant på flyet til Milano. Da fikk jeg noen lekser under overskriften tillit.

Ved ankomst kurs «take it or leave it» kom det traumeflashbacks på løpende rekke. I redsel for å ikke få bli, sa jeg ingenting om det til å begynne med. Skal klare selv Kine, tok kontrollen.

Bak alle dørene lå det knotter, nesten identiske med maissjokoladekuler. Jeg måtte ta på de for å sjekke at jeg var ved mine fulle fem.

Lenger ut i kurset var redselen for det som har vært borte, og det gjorde meg heller ingenting å dele, eller utrykke når noe føltes skummelt. 

Følelsene traumeminnene har laget forsvant visst ut bakdøren….

Delpersonligheter har jeg skrevet litt om tidligere, og det vil jeg også fortsette å ha fokus på. Den største forskjellen nå er at ingen av mine delpersonligheter er syke lenger. De hører ikke lenger under kategorien «diagnose». Det er delpersonligheter på lik linje med at vi alle består av delpersonligheter.

Hva gjorde at jeg turte å face mine indre demoner på 4 dager? 

Jo, det var i grunn enkelt. Jeg var i et felleskap hvor noen var trygge på det jeg var redd for. Dessuten var alt av følelser lov, og jeg var så lei av å være redd.

Litt mot fra min side, så puffet både de indre og ytre bildene av frykt til ingenting.

I stedet husker jeg bare de gode menneskemøtene, maten, læringen, omgivelsene og opplevelsene.

Dette er det siste innlegget på denne bloggen da reisen fra «syk» til «frisk» er over. 

Takk for følget til dere som har fulgt meg på veien fra da jeg startet å skrive (mars 2014) i håp om å bli frisk. 

Å skrive vil jeg fortsette med på en annen blogg, og med et annet fokus. Kommer til å legge link til den nye bloggen her senere.

Nå nyter jeg å lage nye trygge baner i hjernen. 

Note to self; Noen ganger er det helt greit å gå sakte uten å forstå hvorfor, eller hvordan hele tiden. 

Vi prates på en annen plattform❤

TTT; Tillit-Takknemlighet-Tålmodighet 

Å, nei- ting trenger nødvendigvis ikke å ta så lang tid. Noen ganger er det nok å lytte til egne behov. Finne en dæsj med mot og en maissjokoladekule med håp.

«Håp er våken drøm» var det en klok mann som skrev en gang. – æ e enig!

Lost and found 

«Kine du er gal»….sa noen til meg nå nylig, og det er ikke første gang noen sier det.

Hva er det som er så sprøtt med å si opp leiligheten, pakke sekken og dra til Italia alene?
Joa…BSU konto er smart. Jeg vet det! Jeg har vært så pliktoppfyllende at jeg blir kvalm av det. Hva skjedde med «det er nå du lever- du vet aldri når livet er over»?….Hmmmpf.

En ting er sikkert- systemet(psykiatrien) er et ventested, og jeg kommer som sagt tidligere ingen vei lengre. Noe handler kanskje om historien min, at de ikke ser behovet og når jeg sier hva jeg har behov for, så blir jeg ikke trodd av de som bestemmer, og de som hører meg og ser det behovet jeg formidler kan ikke gjøre noe.

Vi blir rett og slett maktesløse.
Må man seriøst bevise at man er traumatisert? – at det er den egentlige utfordringen, og ikke den andre regla med diagnoser som er feildiagnoser – gammelt vissvass.
«Du trenger ikke traumeterapi» har brent seg fast som et mantra i hodet mitt.
«OKEI, så jeg skal lære meg å slå av fight, flight, freeze responsen og integrere traumedelene selv?»

Takk for læringen.

Det er trist at symptomer kommer foran følelser. Det er ikke noe galt eller sykt med mine følelser, noe jeg har trodd veeeldig lenge.
Jeg har behov for litt veiledning og støtte når jeg rommer de følelsene jeg har stengt av for.
Kanskje får jeg det, kanskje ikke. Livet mitt er uansett verdt mer enn at jeg må gå rundt å vente på noen som kanskje aldri vil dukke opp. Å bruke så mye energi på å bli sett, hørt og forstått at jeg ikke har noe igjen til den vanlige hverdagen. Nei, det gidder jeg rett og slett ikke lengre.

Før kuttet jeg meg, sluttet å spise, spiste og kastet opp, rusa meg, i all hovedsak for å håndtere følelser. Det er det psykiatrien ser- et håpløst tilfelle – en ROP pasient. 

Fokuset har ligget her, nå er det over tre år siden jeg ble spiseforstyrrelse fri, rusfri, og snart kan jeg si jeg har vært selvskadingsfri over lengre tid også.
I psykiatrien ligger fortsatt fokuset på disse symptomene, mens jeg gjør så godt jeg kan med de følelsesmessige utfordringene. Når jeg nå ikke føler meg hørt, og fokuset ligger på symptomer, er det faktisk slik at jeg må skade meg, eller bli alvorlig syk om jeg skal bli hørt(få hjelp), om jeg da ikke blir for syk (da kan man ikke hjelpes?).

For å si det sånn; smerte kan ikke måles, og trenger heller ikke være synlig.
Alle burde blitt tatt på alvor når de uttrykker et behov (også før man finner ordene).
Det er jo ikke slik at årsaken er løst når symptomet, f.eks selvskadingen opphører. Det er da man jobber! Og desto viktigere er støtten fra en terapeut, et annet menneske, noen.
I et diagnosesystem må man kanskje passe inn der også?

Sist måned da jeg uttrykte behov for hjelp, så hadde jeg ikke nok symptomer.
Det er en av topp 5 mest utfordrende traumeflashbacks jeg har stått i hele livet, men siden jeg visste hvem jeg var og ikke hadde umiddelbare planer om å drepe meg selv, så måtte jeg stå i det alene. Smerte, sansefornemmelser, flashbacks i mange former….skal ikke trenge å være synlig syk i form av destruktive handlinger for å bevise at fortiden tar for mye plass.

Når jeg klarte det, kan jeg takle det meste, tenker jeg- får bare spørsmål om å gå en tur, eller ta en pille likevel.

Jeg vil heller bruke energien min på det jeg liker å gjøre, det jeg ønsker å bli, og på meg selv.

I Italia kan jeg vise følelser, fordi der gjør de det, bruker kroppsspråk og da må jeg lære meg å ta plass og være tydelig. Kan ikke håpe på å bli usynlig der, nei da kommer jeg meg ikke frem dit jeg skal.

Først skal jeg på et type selvutviklingskurs «take it or leave it». Det som er så fint, og trygt med disse kursene er at jeg kan vise følelser uten å få en diagnose, eller bli stemplet som syk. Kursene lærer meg at jeg ikke er så unik, jeg er ganske lik andre mennesker.

Etter kurset skal jeg være igjen i Italia å skrive. Klatre i Arco og Riva del garda <3, drikke kaffe, spise mat, se på mennesker, lære meg å nyte mer, og akseptere meg selv akkurat som jeg er med de arrene jeg har.
Gi meg selv nye gode opplevelser slik at det gamle preller av lag for lag. Det er ikke alltid smart å grave i gamle ting, og når det gamle kommer opp i dagen, hvorfor ikke bare skifte fokus?
Det er trygt å leve nå, og ingenting vil noen gang kunne bli under kontroll.

Jeg har litt lyst å si; FUCK it, I’m goin to Italy.

Om noen lurer; Jeg har ikke stengt av for å motta hjelp, jeg er åpen for de forslagene som måtte komme. Forskjellen er bare at jeg velger å lytte til meg selv og mine behov. Å være ærlig på hva som fungerer, og ikke fungerer. Jeg blir ikke «frisk», eller trygg på følelser av å være kasteball i et system eller å ha fokus på symptomer, blir heller utrygg og «syk» av det.
Jeg blir frisk av nye trygge relasjons-erfaringer, å kunne romme mine følelser uten å ha fokus på «hva som er galt».
Jeg tror jeg er ferdig med å sitte i en kunstig stol å prate. Jeg trenger å GJØRE. UTTRYKKE. OPPLEVE. ERFARE.

Når fokuset er negativt, er det en viss sjanse for at fokuset gjør at resultatet blir negativt.
Det kan være at alle disse årene med diagnosefokus og symptomfokus kunne knekt meg, ironisk nok.
Heldigvis er jeg; LOST & FOUND.

….det var bare følelser hele veien.

vente på hvem?

Nå har det gått et år siden jeg var så heldig å få rippet opp i mine dissosiative deler, delene av meg som henger fast i traumeminner og som skal integreres i trygge voksne meg, iher og nå. Frem til nå har jeg lært mye mer om kontroll, hvordan jeg selv kan ta kontrollen. Integreringsarbeid er vondt, helt jævlig, spesielt når det meste handler om å VENTE på en terapeut. 

Det er det siste året har gått med på, å vente, da det virker farlig å pirke i meg uten noen psykolog å samarbeide med. 

Nå har jeg blitt tildelt en sosionom. Hva er greia? Jeg vil ikke mer!!!! Nok er nok.

hadde dette vært første gangen jeg måtte irettesette meg, bli kastet rundt og vente, så hadde det vært ok, men dette er ikke et menneske verdig lenger- etter over 10år i systemet. 

Mulig den personen kan hjelpe,  Mn den personen kan ikke trygge meg med blikkontakt, eller å bekrefte den kompetansen jeg etterspør. Føler meg som en brikke som ikke er verdt nok til å bli hørt…stopp! Jeg er verdig. Livet mitt er verdt mer enn alt jeg eier.

Jeg har ventet over et år på å få en behandler som kan bistå meg i den prosessen det er å bli fri PTSD og D.I.D. 

Systemet fungerer ikke, så jeg holder derfor på å lage min egen bli frisk plan. Hvordan hadde du taklet det om dine nattlige mareritt, plutselig ble daglige mareritt? Det er det jeg står i nå- psykoseflashbacks og minner jeg forsøker å skaffe meg selv kompetent hjelp i forhold til, Mn de kompetente er vel opptatt fordi de er dyktige? 

SE-terapi fungerer, så jeg vurderer å bruke pengene på BSU på det, skriving, eft….jeg bruker det jeg kan, gjør det jeg kan. Kroppen min vil ikke trene mer, traumeminnene må ut først. Føler meg tom. 

Fant ut hvor angstfølelsen kom fra i går, den som svaier og prikker. Det er skam etter mange års undertrykking av menn. Og psykiatrien, som forhåpentligvis har som intensjon å være til hjelp. Noen ganger er det kanskje lurt å avslutte et kapittel?  JEG BÆRER IKKE LENGER SKAM FRA OVERGREPENE,  MEN JEG BÆRER SKAM PÅFØRT AV ET SYSTEM SOM ER MENT Å HJELPE.

Kommer tilbake til min bli frisk plan- den er og blir viktig for meg. 

Ptsd vs positive relasjoner = frisk?

De siste ti nettene har jeg slitt med å få sove på natta.
I går kveld tappet jeg på eft- punktene (eft- emosjonell frigjøringsteknikk er videreutviklinga av tft- tankefeltsterapi). Jeg tappet i situasjonen- det vil si når jeg skulle legge meg.
Jeg ble veldig avslappet, men det tok likevel litt tid før jeg sovnet.
Klokka 04 i natt våknet jeg til et mareritt. Det omhandlet traumer. Det føles aldri noe særlig bra, men jeg fikk i d minste svar på HVORFOR jeg i perioder sliter med søvn.

Det som HAR SKJEDD- er under bearbeiding til å bare bli noe som har skjedd 🙂
Det gjør vondt på en måte som er vanskelig å sette ord på, men for å bli fri, så er det verdt det.

Da er det fint med dager som dagen i dag. Jeg hadde min 5 sanitetsvakt med røde kors. Det er utfordrende på en annen måte (skriver om det senere).
Hærlig vakt på fjellet<3 Selv om jeg ikke har sambandskurs- for å snakke i walkietalkie for å gi beskjeder osv- så fikk jeg prøve det i dag.
Det er noe jeg fortsatt er redd for, men det gikk helt fint, så nå blir det litt mindre skummelt å ta det kurset.
Når to introverter blir satt sammen på vakt blir det gjerne dype samtaler- og det ble det.
Interessant å kunne diskutere psykiatri med en som har et annet perspektiv enn meg selv.

Det å være med fagutdannede er ikke så skummelt lengre. Som regel er folk greie- og de er bare mennesker de også. Om jeg ikke blir respektert på grunn av arr/fortid, så gjør det ikke så vondt lengre- fordi jeg har skjønt at det ikke handler om meg.

Ny vakt i morgen- og nok en treningssetting med kommunikasjon, førstehjelp, grensesetting og hva det å være sosial innebærer (alle har kanskje, mer eller mindre, et snev av sosial angst tror jeg…så da er det greit da).

Hva tror du gjorde at du ble frisk (og blir frisk fra ptsd)?
– Å finne i meg selv hva jeg VIL – og hva jeg LIKER og hva jeg DRØMMER om
Det er og var min største drivkraft til å bli frisk. -løping- klatring- friluftsliv- førstehjelp 🙂
Hvorfor brukes det så lite tid på det i psykisk helsevern, og så mye tid på symptomer og det som er «galt»?

et steg i taget ❤

Fortsett, bare fortsett å gå.

Maraton gikk bedre enn forventet og gav bare en hel masse ny motivasjon og inspirasjon til å fortsettte å løpe, og til å bli fri. Med fri mener jeg FRI fra det som holder meg våken om natta, gir meg angst og fri fra det som gjør at jeg isolerer meg i perioder.

Det kan oppsummeres med et ord: traumereaksjoner

Akkurat nå har jeg behov for noen som hjelper meg å holde meg på matta. Å akseptere alle reaksjonene som kommer nå om dagen.
Det har jeg også, men ikke fra psykisk helsevern.
Der venter jeg fortsatt på en psykolog som kan bistå meg i å bli frisk fra ptsd og DID.
Den psykosomatiske fysioterapeuten har ferie.
Det er bra, for da får jeg lært meg å søke hjelp blant venner, bekjente og å finne støtte av meg selv.
Det gjør vondt akkurat nå; bilder som jeg ikke har fått satt ord på, en verden jeg ikke har greid å delt med noen fordi den er så oppsykket og sammensatt kommer opp til overflaten.

Jeg står i det, og aksepterer…selv om en del av meg roper; HALLOO det er nå jeg trenger støtte!
Fuck det. Det er svært få som blir friske under psykisk helsevern.
Likevel skal jeg ta i mot hjelp derfra fra høsten. Det er utfordrende og skummelt fordi grensene mine har blitt krenket mange ganger også der.
Nå har jeg ihvertfall evne til å si ifra. Det gjør det trygt nok til å gi det et forsøk til.

Er med i ei yogagruppe nå (over nett). Da er jeg en del av ei gruppe- og bare det gir meg litt mer mot og styrke til å holde ut. Løpinga ser jeg frem til å fortsette med, men akkurat nå trenger jeg hvile- kroppen har blitt syk.
Det er stresset traumene gir.
Jeg har vært innom tanken å legge meg inn «for å få en pause».
– Da må jeg vinne over min egen ambivalens i forhold til benzo (angstdempende medisin)
– Sette grenser da jeg vil møte mye nytt personale
– og nye pasienter
– jeg vil også der måtte møte følelser og traumebearbeidinger alene- fordi de behandler meg ut ifra feil diagnose(!)
– blir det for mye følelser kan jeg risikere at de tar fra meg kontrollen, blir sinte eller ber meg om å ta meg sammen.
– jeg vil ikke få det JEG HAR BEHOV FOR

……altså vinner jeg mest på å stå i det alene en stund til.
Å gi litt slipp på følelser alene- hvor det er trygt å gjøre det.

Psykisk helsevern er ikke satt sammen slik at jeg med min problematikk skal bli frisk.
Da får jeg tenke ut av boksen – og det gir resultater!

SKJER DET NOE MED VERDIEN TIL ET MENNESKE, NÅR DET MENNESKET GÅR FRA Å VÆRE BARN TIL Å BLI VOKSEN?

I PRAKSIS INNEN PSYKISK HELSEVERN SÅ ER DET EN SANNHET.
Det er verdt å tenke over.
Da jeg var pasient på BUP ble jeg behandlet annerledes enn da jeg møtte voksenpsykiatrien.
Da jeg i voksenpsykiatrien gikk fra å være spiseforstyrret til narkoman, da gikk jeg fra bli behandlet dårlig av flere til å bli behandlet som dritt.

Når det en gang er slik, er det fint å ha alternativer.
Finner mye humor og støtte i bøkene til psykolog Arnhild Lauveng om dagen.

Takknemlig og glad er følelser som tar plass i dag- Hva kan du gjøre for å snu om på situasjonen du står i? Får skrive om det senere en gang- det hjelper også meg å seile riktig vei 😉
Fortsatt god sommer

Silent topic

Hva handler flykten om?

Flykten fra følelser, inn i rus, selvskading og spiseforstyrrelser?
Er vi mennesker som velger eller har valgt å flykte svake?

NEI!

For min del har det handlet om at jeg ikke har hatt kunnskap og verktøy for å håndtere mine følelser. Også har jeg på grunn av overveldende opplevelser og trygge/utrygge voksne hatt en forsinket sosial utvikling.

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle for å flykte når følelsen av mestring uteblir.
Ingen ønsker å stå alene, men det er det skamfølelsen ofte gjør med oss. Den fører oss vekk fra det som løser den opp, nemlig trygge relasjoner.
Å si «de skumle ordene» til en annen person er ofte ikke så skummelt som det føles i forkant.

Skammen er roten til mine tidligere symptomer, og skam er noe av det jeg har jobbet minst med i terapi (E d mulig?!)
Skammen er stille. Det kreves dyktige terapeuter(neida) for å forstå at selvskading, ukritisk rusing, bulimi og sultestreik kan være et uttrykk for at egenverdet har sagt god natt.

I fremtiden håper jeg symptomer blir så lite vektlagt at det blir mulig å jobbe med ROTÅRSAK. For alle de som trenger hjelp nå og fremover, så håper jeg de blir fanget opp av et system som ser dem og følelsene deres.
Når jeg hadde anoreksi handlet det om MAT. Når jeg hadde bulimi- var det i hvertfall bedre enn om jeg rusa meg. Når jeg rusa meg handlet det om rus. Bare EN! gang når jeg selvskadet meg handlet det om følelser, og den ene gangen la grunnlaget for min heling og bevisstgjøring i forhold til alle symptomutrykk.

Det er en vits egentlig. Jeg er mer redd for å være synlig under maraton nå 18.juni, enn å løpe selve distansen på 42,195 gode km. Skamfølelsen som ikke vil slippe taket, og som kommer hver gang jeg føler meg sett, eller i fokus. Hele bakken svaier. Det føles som å gå på en båt, og synet blir uklart når aktiveringen er på sitt værste.
Ikke rart jeg føler for å trykke på PAUSE.

«Det går over» kan folk dra t gok med!.
Det gjør vondt- OG DET ER HELT OKEI!
En dag vil trykket bli normalisert, men det finnes ingen vei utenom. Ingen snarvei, eller forløsende flukt. Støtt meg (og andre) heller når det gjør vondt.
3 år e lenge å VENTE på at noe skal GÅ OVER. Akkurat nå er det sånn slik det er- hjelp meg heller å finne metoda og håndtere følelsen på og utforsk sammen med meg KA DET HANDLE OM. Ka ska den følelsen lær mæ?

Jeg skal løpe likevel, fordi jeg elsker å løpe. Selv om jeg har inkotinensplager begge veier skal jeg løpe. Plagene er bedre, og jeg har tror på å bli helt bra da noe skyldes PTSD.

For en måned siden da tarmen min tømte seg på trening fikk jeg høre at det er det værste som kan skje et menneske. Haahaa….ja, det var flaut og veldig ubehagelig!
Det værste som kan skje et menneske er det langt ifra da. Hadde jeg vært alene på trening hadde det bare vært å gå i dusjen!

Det er så mange med slike plager som lar være å gjøre det de har lyst til i redsel for hva andre tenker om det. Det er da for faen meg ingen som gjør av seg offentlig med vilje!

Satser på masse regn under maraton i tilfelle vannlating. -Kjæm langt m humor 7h –
Jeg kommer til å reise gjennom hele følelsesspekteret mitt under løpet. Gleder meg masse, veldig spent.
Kampen sitt i hodet.
Omfavn den.
Se utover.

MITT HVORFOR- maraton: Æ spreng maraton fordi æ e takknemlig for at æ kan!
Og æ ønske å få utløp for innestengte følelsa på en konstruktiv måte. Mental trening e mitt nye store interessefelt, og før/under/etter et maraton e d mye læring. Kanskje spesielt med 6mnd med løpetrening, og en skam/angstfølelse som har bitt sæ fast.
Æ E GO NOK….
dæm menneskan som inspirere mæ mæst e folk med overvekt/vældi dårlig form som dukke opp på trening og i løp! Helt rått!
…alle har vi vårt.


Lacrima Sacra 

-Tears from heaven-

Det er bare arr – om å leve med en merkelapp

Hvordan leve med arrene i møte med samfunnet?

Det er det spørsmålet jeg er interessert i nå fordi jeg ikke enda klarer å føle meg bra i møte med andre ukjente mennesker, og det kun på grunn av arrene. Det påvirker mine sosiale relasjoner, jobbrelasjoner og relasjonen til meg selv. Det gjør vondt nå, og jeg ønsker å komme dit jeg var da jeg var trygg på mine arr i møte med andre.
Da jeg jobbet på sykehjem og fikk være slik jeg var. Fikk bare et omsorgsfult spørsmål fra en av beboerne; – Å. du som er så ung!
– Ja, sånn er det.

Det er blitt en trend med plastisk kirurgi og dekke over arrene med tatoveringer.
Jeg får ofte spørsmål om jeg ønsker det, og jeg får tips om salver som kan redusere synligheten.
Jeg forstår at tanken er god, og at de mener å hjelpe.
Men jeg blir inderlig lei meg fordi det indirekte sies at jeg ikke får være som jeg er, og at arrene ikke er akseptable og derfor må reduseres, eller skjules.
For noen er det kanskje god hjelp, men for min del ønsker jeg å akseptere hele meg selv slik som jeg er og ser ut.
Om jeg dekker over arrene mine er det for å please andre, eller så er det for å tilpasse meg samfunnet – og la min skamfølelse over å være meg få vinne.
Det er litt trist at mennesker som har opplevd vonde ting, skal påføre seg mer smerte, og deretter skamme seg enda mer. For videre å gjøre alt mulig for å passe inn i samfunnet igjen…

Hjelper hjelperne selvskadere til å få dårligere selvfølelse, eller gir de selvskadere styrke til å være seg selv og bli komfortable med hele seg?

Jeg siterer lillesøstra mi; Seriøøøøst- DET ER BARE ARR!!!

Helt seriøst det er det.
Jeg har bestemt meg for å ta tattoo- sleeve på den armen jeg ikke har særlig med arr. Den armen andre ønsker å hjelpe meg å bli komfortabel med ved å gjemme den vekk- den skal jeg la være. Den er en del av meg- og den er ikke akkurat fin, og det er helt greit.

I møte med hjelpere- så er det andre personer med utdanning som selv har arr jeg har følt mest trygghet og tillit til, men hvordan blir det når jeg kommer dit hen at jeg skal ha praksis?
Blir jeg bedt om å skjule de da det menes det kan ha en «smitteeffekt»?
Den smitteeffekten selvskading har burde forståes bedre synes jeg, da det er mye som kan løses med god kommunikasjon.

Ærlig talt.
Hvilken følelse hadde du som menneske fått om du gjentatte ganger hadde fått beskjed eller kommando om å skjule en del av utseende ditt, eller en hel kroppsdel? En del du jobber med å godta selv, fordi du vil være fri, som de andre. Hadde det fostret følelser som: annerledes, ikke god nok og kanskje skam?

Vil få folk til å tenke gjennom hvordan de opptrer i møte med selvskadere (også de som er ferdige med selvskadingingen forlengst-). Tenk å være merket for livet. Det er best å bli fri med an gang da- slik at samfunnet, eller uvitenhet og merkelapper ikke får klebre seg fast og bestemme hvordan jeg skal føle om meg selv. Det er egentlig en ekstern greie, og det er sabla sterkt og på tide å bli intern….
Det beste jeg vet er når jeg er fri (eks. går i sommerklær) og folk prater til MEG, uten at arrene blir et hinder eller et tema som fokuseres på. Helt greit med spørsmål, bare det ikke blir meg, eller et hinder for å bli bedre kjent.
– Jeg ser på deg som en klatrer, klatrere er som regel kule folk. Du kan prate om arrene om du vil. Jeg ser du har arr, men for meg er du en klatrer 🙂

Slike møter er gode og hjelper meg å være meg selv akkurat som jeg er.

Arrene er en merkelapp som enda ikke er akseptert i storsamfunnet. Det har blitt mye bedre, men det er fortsatt mye uvitenhet og en del stigma.

Trengte å blåse ut litt: DET ER BARE ARR!

Tankene, følelsene og funksjonen selvskadingen har hatt er et kapittel for seg selv, og når det er over er det bare arr……