Maissjokolade med håp

Maissjokolade, de runde kulene i smågodthylla, de har jeg døyvet mange følelser med tidligere. Ikke fordi de er spesielt gode, men fordi de er lette. Spist for å ventilere skam og sinne, eller for å gi meg selv falsk trøst og omsorg. En selvutslettende pause fra verden og meg selv.

Før jeg reiste til Italia dro jeg på kino for å se «Miracles from heaven». En amerikansk sippefilm basert på en sann historie. Siden jeg var på oppbevaring på en døgnenhet i psykiatrien hvor ordene mine var virkningsløse, så var det en følelsesventilering å kunne få mer medfølelse til meg selv gjennom å se andres smerte. Tja, nesten litt egenterapi. Det var også et tenkt rop på leting etter en løsning på å bli fri. Hvordan?!?!

Jeg kaller oppholdet på døgn for oppbevaring da systemet, eller rammene om du vil, ikke ville eller gjorde det vanskelig å samarbeide med meg om å løse årsaken til mine utfordringer. Jeg fikk heller hjelp til å bli mer redd egne følelser, slik at jeg kunne pakke de bedre inn.

Helt sant, så drømte jeg natten etter filmen at jeg skulle til Italia. Uten å forstå hvorfor eller hvordan- igjen.

På vei inn på min rad i kinosalen, går jeg forbi en maissjokoladekule. Etter filmen registrerer jeg en maissjokoladekule i den andre enden også. Uten å egentlig legge noe i det.

Lokket på følelsene forsvant på flyet til Milano. Da fikk jeg noen lekser under overskriften tillit.

Ved ankomst kurs «take it or leave it» kom det traumeflashbacks på løpende rekke. I redsel for å ikke få bli, sa jeg ingenting om det til å begynne med. Skal klare selv Kine, tok kontrollen.

Bak alle dørene lå det knotter, nesten identiske med maissjokoladekuler. Jeg måtte ta på de for å sjekke at jeg var ved mine fulle fem.

Lenger ut i kurset var redselen for det som har vært borte, og det gjorde meg heller ingenting å dele, eller utrykke når noe føltes skummelt. 

Følelsene traumeminnene har laget forsvant visst ut bakdøren….

Delpersonligheter har jeg skrevet litt om tidligere, og det vil jeg også fortsette å ha fokus på. Den største forskjellen nå er at ingen av mine delpersonligheter er syke lenger. De hører ikke lenger under kategorien «diagnose». Det er delpersonligheter på lik linje med at vi alle består av delpersonligheter.

Hva gjorde at jeg turte å face mine indre demoner på 4 dager? 

Jo, det var i grunn enkelt. Jeg var i et felleskap hvor noen var trygge på det jeg var redd for. Dessuten var alt av følelser lov, og jeg var så lei av å være redd.

Litt mot fra min side, så puffet både de indre og ytre bildene av frykt til ingenting.

I stedet husker jeg bare de gode menneskemøtene, maten, læringen, omgivelsene og opplevelsene.

Dette er det siste innlegget på denne bloggen da reisen fra «syk» til «frisk» er over. 

Takk for følget til dere som har fulgt meg på veien fra da jeg startet å skrive (mars 2014) i håp om å bli frisk. 

Å skrive vil jeg fortsette med på en annen blogg, og med et annet fokus. Kommer til å legge link til den nye bloggen her senere.

Nå nyter jeg å lage nye trygge baner i hjernen. 

Note to self; Noen ganger er det helt greit å gå sakte uten å forstå hvorfor, eller hvordan hele tiden. 

Vi prates på en annen plattform❤

TTT; Tillit-Takknemlighet-Tålmodighet 

Å, nei- ting trenger nødvendigvis ikke å ta så lang tid. Noen ganger er det nok å lytte til egne behov. Finne en dæsj med mot og en maissjokoladekule med håp.

«Håp er våken drøm» var det en klok mann som skrev en gang. – æ e enig!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s