Lost and found 

«Kine du er gal»….sa noen til meg nå nylig, og det er ikke første gang noen sier det.

Hva er det som er så sprøtt med å si opp leiligheten, pakke sekken og dra til Italia alene?
Joa…BSU konto er smart. Jeg vet det! Jeg har vært så pliktoppfyllende at jeg blir kvalm av det. Hva skjedde med «det er nå du lever- du vet aldri når livet er over»?….Hmmmpf.

En ting er sikkert- systemet(psykiatrien) er et ventested, og jeg kommer som sagt tidligere ingen vei lengre. Noe handler kanskje om historien min, at de ikke ser behovet og når jeg sier hva jeg har behov for, så blir jeg ikke trodd av de som bestemmer, og de som hører meg og ser det behovet jeg formidler kan ikke gjøre noe.

Vi blir rett og slett maktesløse.
Må man seriøst bevise at man er traumatisert? – at det er den egentlige utfordringen, og ikke den andre regla med diagnoser som er feildiagnoser – gammelt vissvass.
«Du trenger ikke traumeterapi» har brent seg fast som et mantra i hodet mitt.
«OKEI, så jeg skal lære meg å slå av fight, flight, freeze responsen og integrere traumedelene selv?»

Takk for læringen.

Det er trist at symptomer kommer foran følelser. Det er ikke noe galt eller sykt med mine følelser, noe jeg har trodd veeeldig lenge.
Jeg har behov for litt veiledning og støtte når jeg rommer de følelsene jeg har stengt av for.
Kanskje får jeg det, kanskje ikke. Livet mitt er uansett verdt mer enn at jeg må gå rundt å vente på noen som kanskje aldri vil dukke opp. Å bruke så mye energi på å bli sett, hørt og forstått at jeg ikke har noe igjen til den vanlige hverdagen. Nei, det gidder jeg rett og slett ikke lengre.

Før kuttet jeg meg, sluttet å spise, spiste og kastet opp, rusa meg, i all hovedsak for å håndtere følelser. Det er det psykiatrien ser- et håpløst tilfelle – en ROP pasient. 

Fokuset har ligget her, nå er det over tre år siden jeg ble spiseforstyrrelse fri, rusfri, og snart kan jeg si jeg har vært selvskadingsfri over lengre tid også.
I psykiatrien ligger fortsatt fokuset på disse symptomene, mens jeg gjør så godt jeg kan med de følelsesmessige utfordringene. Når jeg nå ikke føler meg hørt, og fokuset ligger på symptomer, er det faktisk slik at jeg må skade meg, eller bli alvorlig syk om jeg skal bli hørt(få hjelp), om jeg da ikke blir for syk (da kan man ikke hjelpes?).

For å si det sånn; smerte kan ikke måles, og trenger heller ikke være synlig.
Alle burde blitt tatt på alvor når de uttrykker et behov (også før man finner ordene).
Det er jo ikke slik at årsaken er løst når symptomet, f.eks selvskadingen opphører. Det er da man jobber! Og desto viktigere er støtten fra en terapeut, et annet menneske, noen.
I et diagnosesystem må man kanskje passe inn der også?

Sist måned da jeg uttrykte behov for hjelp, så hadde jeg ikke nok symptomer.
Det er en av topp 5 mest utfordrende traumeflashbacks jeg har stått i hele livet, men siden jeg visste hvem jeg var og ikke hadde umiddelbare planer om å drepe meg selv, så måtte jeg stå i det alene. Smerte, sansefornemmelser, flashbacks i mange former….skal ikke trenge å være synlig syk i form av destruktive handlinger for å bevise at fortiden tar for mye plass.

Når jeg klarte det, kan jeg takle det meste, tenker jeg- får bare spørsmål om å gå en tur, eller ta en pille likevel.

Jeg vil heller bruke energien min på det jeg liker å gjøre, det jeg ønsker å bli, og på meg selv.

I Italia kan jeg vise følelser, fordi der gjør de det, bruker kroppsspråk og da må jeg lære meg å ta plass og være tydelig. Kan ikke håpe på å bli usynlig der, nei da kommer jeg meg ikke frem dit jeg skal.

Først skal jeg på et type selvutviklingskurs «take it or leave it». Det som er så fint, og trygt med disse kursene er at jeg kan vise følelser uten å få en diagnose, eller bli stemplet som syk. Kursene lærer meg at jeg ikke er så unik, jeg er ganske lik andre mennesker.

Etter kurset skal jeg være igjen i Italia å skrive. Klatre i Arco og Riva del garda <3, drikke kaffe, spise mat, se på mennesker, lære meg å nyte mer, og akseptere meg selv akkurat som jeg er med de arrene jeg har.
Gi meg selv nye gode opplevelser slik at det gamle preller av lag for lag. Det er ikke alltid smart å grave i gamle ting, og når det gamle kommer opp i dagen, hvorfor ikke bare skifte fokus?
Det er trygt å leve nå, og ingenting vil noen gang kunne bli under kontroll.

Jeg har litt lyst å si; FUCK it, I’m goin to Italy.

Om noen lurer; Jeg har ikke stengt av for å motta hjelp, jeg er åpen for de forslagene som måtte komme. Forskjellen er bare at jeg velger å lytte til meg selv og mine behov. Å være ærlig på hva som fungerer, og ikke fungerer. Jeg blir ikke «frisk», eller trygg på følelser av å være kasteball i et system eller å ha fokus på symptomer, blir heller utrygg og «syk» av det.
Jeg blir frisk av nye trygge relasjons-erfaringer, å kunne romme mine følelser uten å ha fokus på «hva som er galt».
Jeg tror jeg er ferdig med å sitte i en kunstig stol å prate. Jeg trenger å GJØRE. UTTRYKKE. OPPLEVE. ERFARE.

Når fokuset er negativt, er det en viss sjanse for at fokuset gjør at resultatet blir negativt.
Det kan være at alle disse årene med diagnosefokus og symptomfokus kunne knekt meg, ironisk nok.
Heldigvis er jeg; LOST & FOUND.

….det var bare følelser hele veien.

Advertisements

6 comments

  1. Kine, æ har savna dæ på løpetreninga…. Italia er fantastisk, så send gjerne adressen dit, for æ skal tilbake. Ønsker dæ all mulig lykke!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s