Fortsett, bare fortsett å gå.

Maraton gikk bedre enn forventet og gav bare en hel masse ny motivasjon og inspirasjon til å fortsettte å løpe, og til å bli fri. Med fri mener jeg FRI fra det som holder meg våken om natta, gir meg angst og fri fra det som gjør at jeg isolerer meg i perioder.

Det kan oppsummeres med et ord: traumereaksjoner

Akkurat nå har jeg behov for noen som hjelper meg å holde meg på matta. Å akseptere alle reaksjonene som kommer nå om dagen.
Det har jeg også, men ikke fra psykisk helsevern.
Der venter jeg fortsatt på en psykolog som kan bistå meg i å bli frisk fra ptsd og DID.
Den psykosomatiske fysioterapeuten har ferie.
Det er bra, for da får jeg lært meg å søke hjelp blant venner, bekjente og å finne støtte av meg selv.
Det gjør vondt akkurat nå; bilder som jeg ikke har fått satt ord på, en verden jeg ikke har greid å delt med noen fordi den er så oppsykket og sammensatt kommer opp til overflaten.

Jeg står i det, og aksepterer…selv om en del av meg roper; HALLOO det er nå jeg trenger støtte!
Fuck det. Det er svært få som blir friske under psykisk helsevern.
Likevel skal jeg ta i mot hjelp derfra fra høsten. Det er utfordrende og skummelt fordi grensene mine har blitt krenket mange ganger også der.
Nå har jeg ihvertfall evne til å si ifra. Det gjør det trygt nok til å gi det et forsøk til.

Er med i ei yogagruppe nå (over nett). Da er jeg en del av ei gruppe- og bare det gir meg litt mer mot og styrke til å holde ut. Løpinga ser jeg frem til å fortsette med, men akkurat nå trenger jeg hvile- kroppen har blitt syk.
Det er stresset traumene gir.
Jeg har vært innom tanken å legge meg inn «for å få en pause».
– Da må jeg vinne over min egen ambivalens i forhold til benzo (angstdempende medisin)
– Sette grenser da jeg vil møte mye nytt personale
– og nye pasienter
– jeg vil også der måtte møte følelser og traumebearbeidinger alene- fordi de behandler meg ut ifra feil diagnose(!)
– blir det for mye følelser kan jeg risikere at de tar fra meg kontrollen, blir sinte eller ber meg om å ta meg sammen.
– jeg vil ikke få det JEG HAR BEHOV FOR

……altså vinner jeg mest på å stå i det alene en stund til.
Å gi litt slipp på følelser alene- hvor det er trygt å gjøre det.

Psykisk helsevern er ikke satt sammen slik at jeg med min problematikk skal bli frisk.
Da får jeg tenke ut av boksen – og det gir resultater!

SKJER DET NOE MED VERDIEN TIL ET MENNESKE, NÅR DET MENNESKET GÅR FRA Å VÆRE BARN TIL Å BLI VOKSEN?

I PRAKSIS INNEN PSYKISK HELSEVERN SÅ ER DET EN SANNHET.
Det er verdt å tenke over.
Da jeg var pasient på BUP ble jeg behandlet annerledes enn da jeg møtte voksenpsykiatrien.
Da jeg i voksenpsykiatrien gikk fra å være spiseforstyrret til narkoman, da gikk jeg fra bli behandlet dårlig av flere til å bli behandlet som dritt.

Når det en gang er slik, er det fint å ha alternativer.
Finner mye humor og støtte i bøkene til psykolog Arnhild Lauveng om dagen.

Takknemlig og glad er følelser som tar plass i dag- Hva kan du gjøre for å snu om på situasjonen du står i? Får skrive om det senere en gang- det hjelper også meg å seile riktig vei 😉
Fortsatt god sommer

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s