Det er bare arr – om å leve med en merkelapp

Hvordan leve med arrene i møte med samfunnet?

Det er det spørsmålet jeg er interessert i nå fordi jeg ikke enda klarer å føle meg bra i møte med andre ukjente mennesker, og det kun på grunn av arrene. Det påvirker mine sosiale relasjoner, jobbrelasjoner og relasjonen til meg selv. Det gjør vondt nå, og jeg ønsker å komme dit jeg var da jeg var trygg på mine arr i møte med andre.
Da jeg jobbet på sykehjem og fikk være slik jeg var. Fikk bare et omsorgsfult spørsmål fra en av beboerne; – Å. du som er så ung!
– Ja, sånn er det.

Det er blitt en trend med plastisk kirurgi og dekke over arrene med tatoveringer.
Jeg får ofte spørsmål om jeg ønsker det, og jeg får tips om salver som kan redusere synligheten.
Jeg forstår at tanken er god, og at de mener å hjelpe.
Men jeg blir inderlig lei meg fordi det indirekte sies at jeg ikke får være som jeg er, og at arrene ikke er akseptable og derfor må reduseres, eller skjules.
For noen er det kanskje god hjelp, men for min del ønsker jeg å akseptere hele meg selv slik som jeg er og ser ut.
Om jeg dekker over arrene mine er det for å please andre, eller så er det for å tilpasse meg samfunnet – og la min skamfølelse over å være meg få vinne.
Det er litt trist at mennesker som har opplevd vonde ting, skal påføre seg mer smerte, og deretter skamme seg enda mer. For videre å gjøre alt mulig for å passe inn i samfunnet igjen…

Hjelper hjelperne selvskadere til å få dårligere selvfølelse, eller gir de selvskadere styrke til å være seg selv og bli komfortable med hele seg?

Jeg siterer lillesøstra mi; Seriøøøøst- DET ER BARE ARR!!!

Helt seriøst det er det.
Jeg har bestemt meg for å ta tattoo- sleeve på den armen jeg ikke har særlig med arr. Den armen andre ønsker å hjelpe meg å bli komfortabel med ved å gjemme den vekk- den skal jeg la være. Den er en del av meg- og den er ikke akkurat fin, og det er helt greit.

I møte med hjelpere- så er det andre personer med utdanning som selv har arr jeg har følt mest trygghet og tillit til, men hvordan blir det når jeg kommer dit hen at jeg skal ha praksis?
Blir jeg bedt om å skjule de da det menes det kan ha en «smitteeffekt»?
Den smitteeffekten selvskading har burde forståes bedre synes jeg, da det er mye som kan løses med god kommunikasjon.

Ærlig talt.
Hvilken følelse hadde du som menneske fått om du gjentatte ganger hadde fått beskjed eller kommando om å skjule en del av utseende ditt, eller en hel kroppsdel? En del du jobber med å godta selv, fordi du vil være fri, som de andre. Hadde det fostret følelser som: annerledes, ikke god nok og kanskje skam?

Vil få folk til å tenke gjennom hvordan de opptrer i møte med selvskadere (også de som er ferdige med selvskadingingen forlengst-). Tenk å være merket for livet. Det er best å bli fri med an gang da- slik at samfunnet, eller uvitenhet og merkelapper ikke får klebre seg fast og bestemme hvordan jeg skal føle om meg selv. Det er egentlig en ekstern greie, og det er sabla sterkt og på tide å bli intern….
Det beste jeg vet er når jeg er fri (eks. går i sommerklær) og folk prater til MEG, uten at arrene blir et hinder eller et tema som fokuseres på. Helt greit med spørsmål, bare det ikke blir meg, eller et hinder for å bli bedre kjent.
– Jeg ser på deg som en klatrer, klatrere er som regel kule folk. Du kan prate om arrene om du vil. Jeg ser du har arr, men for meg er du en klatrer 🙂

Slike møter er gode og hjelper meg å være meg selv akkurat som jeg er.

Arrene er en merkelapp som enda ikke er akseptert i storsamfunnet. Det har blitt mye bedre, men det er fortsatt mye uvitenhet og en del stigma.

Trengte å blåse ut litt: DET ER BARE ARR!

Tankene, følelsene og funksjonen selvskadingen har hatt er et kapittel for seg selv, og når det er over er det bare arr……

Reklamer

4 comments

  1. Fantastisk lesing 🙂
    Har selv mine egne arr…etter mange år med sprøytemisbruk og de er en del av min historie.
    Vi er mulig ikke stolte av historien vår men vi er stolte over at det er historie 🙂

    1. Takk☺ jeg har også sprøytearr, men de forsvinner litt i selvskadingsarrene.
      -Vi er stolte over at det er historie» tar med meg det sitatet ☺

  2. Jeg har også tenkt å tatovere, ikke fordi jeg skjemmes eller noe sånt. Men siden jeg jobber med barn og har lyst å utdanne meg til barnevernspedagog. Ingen av kollegaene mine har fordommer eller noe sånt, og ungene trekker bare på skuldrene og lurer på om det gjør vondt. Men jeg orker ikke å måtte forsvare meg ovenfor foreldre at jeg har skada meg selv osv og enkelte er desverre så fordommsfulle at de kan finne på å tro at man da er kokelikokos og helt uegnet til jobben. Kjipt, men sånn er det dessverre. Så da er det bedre med tatoveringer syns jeg en plastisk kirurgi, for det hadde ikke hjulpet meg særlig i allefall. Da måtte det ha vært hvis man har et par arr liksom, ikke over hele kroppen.

    Klem ❤

    1. Kjenner meg igjen Tine☺ håper du og alle andre tar valg ut i fra seg selv og ikke fordi de føler de må. Jeg skal la min mest arrete hånd få være som den er, så får jeg heller jobbe med mine indre reaksjoner i møte med andre☺ arrene er ikke oss, men en del av oss, eller en del av vår historie.
      Klem❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s