Det står mye om selvskading på nettet. Det er ikke alt som er like bra… Det som står på denne siden gir veldig bra og korrekt info ://www.sentermotincest.no/Selvskading/
Jeg vil skrive ut i fra eget hode, for det spesialistene sier er ikke annet enn hva de tror selvskadingens funksjon er. Jeg skriver om meg og hvilken funksjon selvskadingen har hatt for meg. Ingen selvskadere er like, så det som har vært en sannhet for meg trenger ikke være det for deg.
Selvskading er en slags kommunikasjonsform og et uttrykk for indre smerte. Arrene er ord og følelser som ikke har blitt uttrykt på en sunn måte.
Da jeg startet selvskadingen som 13-åring var det en måte å overleve på slik jeg ser det. Jeg ble utsatt for overgrep og som så mange andre offer rettet jeg skyld og skam mot meg selv. Jeg skadet meg selv for å fjerne meg fra disse følelsene. Det som skjedde var at de forsvant der og da, men kom sterkere tilbake. Og da var jeg i en negativ spiral.
Selvskadingen hadde en dobbeltfunksjon:
– Bli sett og hørt slik at overgrepene kunne bli stoppet / å gjemme meg.
Hvordan kan arr som er så synlige være et utrykk for å gjemme seg?
En plass måtte de negative følelsene få utløp. Jeg hadde ikke klart å ta på meg masken og skjule det vonde ellers. Samtidig som det var viktig å bli oppdaget så var det viktigst å holde det skjult.
Andre funksjoner selvskadingen har hatt:
– Gjenvinne kontroll – for å kunne trøste meg selv (etterpå) – for å føle – for ikke å føle – for komme inn i kroppen min igjen -som straff – for å orke å leve- som en flukt.
Når uvitende mennesker påstår at selvskading kun er et selvhat, så er det bare en liten del av sannheten.
Det startet som en måte å overleve på egentlig, men da jeg ble avhengig av kuttene og fortsatte med det senere i livet var det bare skadelig.
Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg har stripset meg selv med sportsteip, surret teip rundt hånden og lagt et svettebånd over. Det var utfordrende å skule kuttene på idrettslinja….
Hvorfor valgte jeg å skade meg?
Jeg vil trekke frem de gangene jeg har skadet meg uten å selv ville det. Jeg vet i dag at jeg valgte det, men de gangene det ble svart og jeg kom til meg selv med dype kutt, da var det som om noen andre hadde gjort det. Jeg ble redd meg selv.
Lite givende var det at legen på Østmarka sa at jeg hadde FULL kontroll. Jeg ble så sint av å ikke bli hørt at det ble svart igjen – og nye kutt. SINNE har vært en utfordring for meg, jeg skjønte ikke engang at det var sinne jeg følte den gang.
Det har hjulpet meg veldig mye å si høyt hva jeg føler.
Å bli sydd uten bedøvelse er ikke hva en selvskader trenger for å slutte! Vi trenger å bli behandlet som enhver annen person.
Jeg ble sydd uten bedøvelse mens jeg hadde med meg en person fra helsesektoren. Det var forferdelig, den fysiske smerten var ikke verst her heller, men den psykiske. Jeg håpet på at noen skulle stoppe henne i å sy meg uten bedøvelse, men da ingen gjorde det startet den destruktive delen av meg : Du fortjener det, ikke vis at du har vondt osv….jeg kuttet meg verre etterpå fordi jeg følte meg tråkket på. Legen sa – Du tåler jo smerte, og – det der var ikke ille:
Utsagn som omhandler størrelse og alvorlighetsgrad på kuttet bør ikke forekomme. Det gir heller ingen mening fordi et kutt er ille nok uavhengig av alvorlighetsgrad. Kuttet bør heller ikke få være det som forteller om pasienten får hjelp eller ikke.
Nå er det tre år siden jeg har kuttet meg over en lengre periode. Jeg hadde et lite tilbakefall i rusbehandling for ett år siden, men jeg stoppet. En av damene som jobbet der – hun med englekortene 🙂 – spurte meg hvorfor jeg kuttet meg selv? Og videre spurte jeg meg selv: Hva vil jeg?
Jeg går i t-shirt og shorts i sommervarmen fordi jeg ikke ønsker at skammen skal få styre meg. Jeg vil være den jeg var FØR det vonde startet. Det er den eneste hensikten jeg har. JEG ER IKKE FARLIG.
Gjør som de to eldre damene jeg møtte på bussen i forrige uke, SMIL til meg. Jeg synes det er litt vondt at folk unngår meg og dømmer meg før de blir kjent med meg. Jeg har testet ut dette med å møte nye mennesker med å vise arrene mine, eller å vise dem frem etter en stund. Dessverre er det lettere å bli kjent med andre ved å skjule en del av meg til å begynne med.
Her er en frase jeg ofte har fått hørt:
-Du? Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at du var en selvskader. Du virker som om du er verdens lykkeligste jente…
kinect90 